I 2013 skrev daværende sivilombudsmann Arne Fliflet til departementet, men ikke for å be om mer hemmelighold slik tilhengerne av lovforslaget har framstilt det som. Arkivfoto: Magnus Knutsen Bjørke
I 2013 skrev daværende sivilombudsmann Arne Fliflet til departementet, men ikke for å be om mer hemmelighold slik tilhengerne av lovforslaget har framstilt det som. Arkivfoto: Magnus Knutsen Bjørke
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.

Ombudsmann reagerer på mer hemmelighold

Tidligere sivilombudsmann Arne Fliflet mener han er mistolket av Stortinget. Innstillingen om mer hemmelighold er ingen god løsning. - Det er viktig at offentligheten blir kjent med hva forvaltningen har kommet til, og som den anbefaler byrådet, slår Fliflet fast.

Justiskomiteens argumentasjon i innstillingen synes jeg burde ha ledet til en motsatt konklusjon Arne Fliflet, tidligere sivilombudsmann

Justiskomiteen har innstilt til Stortinget på at offentlighetsloven må endres, slik at kommuner med parlamentarisk styreform skal kunne hemmeligholde alle sakslister og sakspapirer til såkalt forberedende møter i byråd.

Bakgrunnen for forslaget om lovendringen er at Sivilombudsmannen i 2012 slo fast at Bergen og Oslo kommuner må gi innsyn i alle dokumenter som framlegges for byrådet.

«Slik jeg forstår beskrivelsen av byrådskonferansene, er dette møter som faller inn under definisjonen av møte i folkevalgt organ. Sakslistene til disse møtene er dermed offentlige, og kan ikke unntas innsyn som interne dokumenter», uttalte Sivilombudsmannen.

Uttalelsen var signert tidligere sivilombudsmann Arne Fliflet, som i dag er frittstående advokat.

– Hvis min uttalelse anføres som et argument for den løsningen Stortinget er kommet til nå, så høres det ut som de har tolket min uttalelse på en måte som det ikke var grunnlag for, sier Fliflet til Kommunal-Rapport.no.

Føler seg misforstått

I etterkant av uttalelsen henvendte Fliflet seg til Justisdepartementet, og gjorde oppmerksom på at Oslo og Bergen var uenig med hans uttalelse. I brevet skrev Fliflet følgende:

«Jeg mener det ikke er dekning i § 16 tredje ledd for den tolkning byrådene har lagt til grunn for sin praksis. Hvilken løsning som bør velges for offentlighet for saker som behandles i byrådene under kommunal parlamentarisme, er et lovgiverspørsmål. Saken viser at det er behov for en klargjøring av spørsmålet om offentlighet i byrådet under kommunal parlamentarisme. Under henvisning til sivilombudsmannsloven § 11 finner jeg grunn til å underrette departementet om den «mangel» ved loven som her foreligger».

I justiskomiteens innstilling heter det at lovendringen «(…) svarer på oppfordringen fra Sivilombudsmannen om klargjøring fra lovgivers side om praksis knyttet til offentliggjøring av byrådsnotater og byrådskonferanser».

- Jeg uttalte meg ikke om i hvilken retning klargjøringen skulle gå, eller at man skulle endre offentlighetsloven på den måten som byrådene i Oslo og Bergen ønsket. Det har ikke jeg sagt, understreker Fliflet.

Han forklarer:

– Bakgrunnen for dette brevet var at byrådene i Oslo og Bergen var uenig med meg i den forståelsen jeg la til grunn for min uttalelse. Da skrev jeg til departementet, og sa at det fikk bli opp til lovgiver å klargjøre spørsmålet.

Mener demokratiet taper på lovendring

– Hva synes du om innholdet i lovendringen som justiskomiteen nå innstiller på?

– Jeg synes ikke uten videre at det var noen god løsning man kom fram til her. Det er viktig at offentligheten blir kjent med hva forvaltningen har kommet til, og som den anbefaler byrådet. Jeg ser det ikke som noen fordel at offentligheten ikke får se slike anbefalinger.

– På hvilken måte?

– Da blir offentligheten utelukket fra en offentlig debatt. Jeg vil tro at en innstilling fra faginstansene, altså forvaltningens faginstanser, vil kunne bidra til en bedre offentlig opplyst samtale, som det heter i grunnloven § 100.

– Tilhengerne av forslaget peker på at et byråd også er et administrativt organ, som har behov for å samordne seg. Hva sier du til det argumentet?

– Jeg ser det slik at behovet for samordning er et litt annet i landets regjering, enn det er i et byråd. Byrådet er som øverste kommunale myndighet underlagt lovgivingen på en sterkere måte enn Regjeringen, som er et mer politisk organ.

Kritisk til prosessen

– Kan du utdype hva du mener?

– All forvaltningsmyndighet utøves med hjemmel i lov. Og de vedtak som byrådet da treffer, vil være vanlige forvaltningsvedtak, hvor byrådet er bundet av lov. Regjeringen er også det når de treffer forvaltningsvedtak, men regjeringens vedtak vil i stor grad også være av politisk karakter, i sterkere grad enn byrådets forvaltningsvirksomhet. Det er mye mer politikk i det regjeringen driver, og i det perspektivet blir behovet for samordning sterkere. Dessuten har vi å gjøre med en lang tradisjon når det gjelder regjeringen, som vi ikke har når det gjelder det kommunale byrådet.

– Hva synes du om prosessen som ledet fram til at offentlighetsloven nå trolig blir endret i Stortinget?

– Prosessen er ikke preget av den åpenhet som en lovgivingsprosess bør være preget av, det er den ikke. En lovgivningsprosess som tar utgangspunkt i et forslag fra regjeringen, og der det også har vært en høringsprosess forut for regjeringens forslag, skaper mer diskusjon og mer åpenhet om forslaget. Og man får trukket inn flere interesserte og involverte instanser, organisasjoner og institusjoner. Det har man ikke fått i den lovgivningsprosessen som har vært tilfellet her.

Den tidligere sivilombudsmannen mener justiskomiteen nå har landet på gal konklusjon.

– Justiskomiteens argumentasjon i innstillingen synes jeg burde ha ledet til en motsatt konklusjon. Jeg synes også at komiteen tar for lett på grunnlovens påbud om å legge forholdene til rette for en «åpen og opplyst» offentlig samtale. Det er det motsatte som nå sannsynligvis blir konsekvensen av den lovendringen som nå er gjort.