Moxnes frikjent

Bjørnar Moxnes frifinnes på alle tiltalepunkter påtalemyndigheten forsøkte å få han dømt for. Rødts offentliggjøring av kommunerevisjonens granskingsrapport om Lindeberg omsorgssenter var dermed lovlig. Det kommer frem i dommen fra Oslo tingrett, som kom tirsdag ettermiddag.

Retten er enig i at Moxnes publiserte pasientopplysninger om en dement pasient ved Lindeberg omsorgssenter, som i utgangspunktet faller inn under kjerneområdet for taushetsplikten. Når Moxnes likevel frikjennes for publiseringen, er det fordi retten mener at pasienten var tilstrekkelig anonymisert.

Avviser nøsteproblematikk

Forsvarer Harald Stabell får full uttelling fra sin sluttprosedyre i retten, der han sa at taushetsplikten bare er brutt dersom personer som ikke kjenner pasienten fra før, vil kunne nøste seg frem til vedkommendes identitet og helseopplysninger.

At enkelte pårørende og ansatte ved omsorgshjemmet fikk kjennskap til flere helseopplysninger om pasienten gjennom Rødts publisering, innebærer likevel ikke et brudd på taushetsplikten, fastslår retten.

Den versjonen av kommunerevisjonens rapport som Rødt publiserte, offentliggjorde blant annet opplysninger om at pasienten hadde “hyppig avføring i løpet av hver vakt” og “innlagt kateter”. Retten legger blant annet følgende til grunn om dette:

“Retten legger til grunn at demente sykehjemspasienter normalt bruker bleie. Dette gjelder for øvrig også en del ikke-demente pasienter både av helsemessige årsaker og enkelte tilfeller grunnet kapasitetshensyn. Et kateter er skjult under klær og ikke synlig utad. Retten kan heller ikke se at det forhold at “pasienten hadde vært forvirret, sint og svært lite samarbeidsvillig hele vakten” eller “irritabel hele vakten” vil identifisere pasienten så lenge vedkommende var på en post med 31 demente pasienter, og uansett var innlagt på et stort sykehjem”.

Vektlegger hensynet til hjelpepleier

Bjørnar Moxnes forklarte i sin første dag i retten, at han publiserte den nedsladdede rapporten for å avdekke feil og mangler på ledelsesnivå i Oslo kommune, og for å renvaske en hjelpepleier for de anklagene den demente pasienten hadde fremsatt.

Retten vektlegger hjelpepleierens behov i spørsmålet om taushetsplikten var brutt:

“Basert på Moxnes forklaring legger retten til grunn at formålet var å sette fokus på feil i forvaltningen og gi mulighet for å renvaske hjelpepleieren. Retten ser at opplysningene om helsen til vedkommende som mente seg utsatt for voldtekt kan være egnet til å belyse holdbarheten i anklagene”.

Viser til ytringsfriheten

Retten viser til en uttalelse fra Sivilombudsmannen fra 2011, som i den aktuelle saken slår fast at “formålet og begrunnelsen for å formidle informasjonen, vil være et relevant moment i retning av at taushetsplikten ikke ble krenket”. Retten mener uttalelsen har overføringsverdi til Moxnes-saken, fordi Moxnes nettopp forklarte at han ønsket å rette fokuset mot feil i forvaltningen.

“Ved tvil om innholdet i straffesanksjonerte taushetspliktsregler vil det etter rettens skjønn være riktig å falle ned på et resultat som ikke strider med ytringsfriheten og vår rettstradisjon, hvor reell mulighet for å vurdere og kritisere forvaltningen ikke stoppes av taushetspliktsregler. At taushetspliktsreglene når det kommer til straff, i praksis benyttes slik, illustreres av manglende rettspraksis fra lignende straffesaker”.

Avviste at arbeidsgivers reaksjon avgjør offentlighet

Heller ikke aktors påstand om at kritikkverdige opplysninger om ansatte ved omsorgssenteret er taushetsbelagt, ble støttet av retten.

Aktor nedla påstand om at opplysninger om offentlige ansattes personalsaker bare kan offentliggjøres i de tilfeller der det offentlige har valgt å gi arbeidstakeren en reaksjon.

 I Lindeberg-saken ble det vurdert å gi disiplinære reaksjoner, men disse ble likevel ikke gjennomført. Da mente aktor at beskrivelsen av handlingene og bakgrunnen for dem, var egnet til å karakterisere de ansatte, og at Moxnes derfor måtte straffes for å ha krenket deres personvern. Retten er ikke enig:

“At de varslede tjenestereaksjonene ikke ble gjennomført gjør etter rettens skjønn ikke at forholdene likevel underlegges taushetsplikt”.

Og videre:

“Retten forstår at det kan være ubehagelig for tjenestemenn å bli eksponert på denne måten, selv uten navn. Retten er likevel av den oppfatning at grensen for det straffbare normalt ikke sammenfaller med hva som er etisk forsvarlig å publisere”.

Kommunerevisjonens resonnement var feil

Aktor delte under prosedyrene oppfatning med kommunerevisjonen i Oslo, som sladdet opplysninger de mente var forhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.

Kommunerevisjonen innrømmet i retten, at de synes det var vanskelig å trekke grensen for taushetsplikt i helsesektoren, hvor man har en rekke ledere fra avdelingssykepleiere, til avdelingsoverleger, institusjonssjef og etatsdirektør.

– Det er en vanskelig grense å trekke, og sånn sett er vi glad for at vi nå kan få rettens hjelp til å trekke slike grenser, sa kommunerevisjonens representant i sitt vitnemål.

I tingrettens dom kommer rettsveiledningen som kommunerevisjonen etterlyste:

“Etter rettens skjønn er det ikke tvilsomt at de tre ansatte hadde profesjoner og tilstrekkelig høyt stillingsnivå for at taushetsplikten ut fra ovennevnte betraktningene ikke skal gjelde”, heter det i tingrettens dom.

Også i vurderingen av opplysningene om de ansatte var taushetsbelagte, kommer retten til at hensynet til ytringsfriheten spiller inn ved tolkningen av unntakets rekkevidde, fordi opplysningene i realiteten innebar en kritikk av Oslo kommune.

“Ut fra en helhetsvurdering av ovennevnte momenter er det rettens vurdering at det ikke var behov for å bevare taushet om disse forholdene da berettigede interesser ikke tilsa taushetsplikt”, konkluderer retten.

(Saken er oppdatert).