Fornuften seiret

Da Høyres stortingsgruppe til slutt anbefalte å si nei til en statsgaranti, var det fornuften som seiret. Oslo kommune har brukt over 100 millioner kroner fånyttes. Det blir ikke noe Vinter-OL i byen i 2022. Det gjenstår å se om vi får en ny runde om dette for «lekene» i 2026 eller 2030. De økonomiske utsiktene for de nærmeste årene kan tilsi at det kan bli enda vanskeligere å få oppslutning om milliardkalaset da.

Jeg er en av mange  som har skrevet kritiske kommentarer om OL-planene. For min del har det først og fremst vært et enkelt økonomisk spørsmål: Vi som innbyggere har store forventninger til at det offentliges pengebruk skal være effektiv. Det finnes lite som er så kostbart som å bygge store idrettsanlegg myntet på toppidrett. Da må det finnes langt bedre alternative måter å bruke pengene på, som kan komme folkehelsen til nytte på en mye mer effektiv måte.
Selv har jeg også erfaring fra breddeidretten i Oslo, og vet utmerket godt at det som mangler ikke er nok et toppidrettsanlegg og ødsling, men arenaer hvor særlig barn og ungdom kan utøve langt mer populære idretter – som i tillegg kan utøves nesten hele året. Forholdene for breddefotballen er svært dårlige målt mot ute i distriktene, og det er mangel på idrettshaller.

Ideen om å arrangere OL i Oslo, få år etter at idretten selv mente Tromsø-OL ble for dyrt og elitistisk, er i seg selv ikke dårlig. Det som er grunnleggende feil, er ideen om at det må koste så ekstremt mye. Artiklene om OL-pampenes krav om møte med kongen og fri sprit føyer seg bare inn i rekken av tullete tankegods som ser ut til å prege idrettens toppledere. For dem handler det ikke om Kolbotn 2 mot Abildsø en kald oktoberkveld. Det handler om penger, mye penger.

Debatten om OL har bare så vidt vært innom IOCs skattekrav – og har ikke i det hele tatt problematisert det at en kommune eventuelt skulle ut i verden og oppvarte de enkeltpersonene som har makten til å bestemme hvem som får tildelt et slikt idrettsarrangement. Nå slapp Oslo kommune å komme i den posisjonen, selv om man må kunne spørre kritisk hvordan det var mulig å bruke over 100 millioner kroner på planlegging. Det ser ut til å ha vært langt mer nøysom karakter over Bergen og omlandskommunenes arbeid for å få Sykkel-VM, et arrangement som er langt, langt billigere – men som per investerte krone høyst sannsynlig vil ha langt større markedsmessig betydning for regionen, enn OL i Oslo. Mens sykkel er en verdensidrett er og blir vinteridrett for de litt mer spesielt interesserte.

Oslo lover at mye av arbeidet som er gjort vil føre til at byen realiserer nye idrettsanlegg myntet på bredde. Det skulle for så vidt bare mangle, siden det er en viktig kommunal oppgave – ikke minst i et folkehelseperspektiv. Men det er bra at ikke den politiske ledelsen falt for fristelsen til å spille dårlig taper. Forhåpentligvis har kommuneledelsen også lært av denne prosessen. Og kanskje kunne det være en bedre ambisjon å bli verdens mest aktive hovedstad, framfor å komme inn i rekken av de ganske få byer som har arrangert et vinter-OL to ganger.