Rentenivået på langsiktige statsobligasjoner har aldri vært lavere over tid. Om nivået holder seg framover, kan det bety mye høyere pensjonspremie fra 2016.
Rentenivået på langsiktige statsobligasjoner har aldri vært lavere over tid. Om nivået holder seg framover, kan det bety mye høyere pensjonspremie fra 2016.
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kommentar
Kommentarer gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kurven som kan ødelegge pensjonsordningene

Så smalt det virkelig i norsk økonomi. Rentene faller og oljeprisen stuper. Én av konsekvensene kan bli angrep på Kommune-Norges stadig dyrere pensjonsordning.

Det virker stadig mindre sannsynlig at dagens ordning for offentlig tjenestepensjon kan overleve nok et kostnadssjokk

Grafen øverst i denne artikkelen viser gjennomsnittlig rentenivå for 10-årige statsobligasjoner fra 1985 og fram til i fjor. Det siste punktet på grafen er rentenivået i går. Da lå obligasjonene på 1,78 prosent. Det finnes nesten ikke dårligere tall i Norges Banks statistikk.

For lave, langsiktige renter er et dårlig tegn for økonomien. Gjennom 2014 har rentene ligget omtrent på samme nivå som i fjor, men de har falt markant de siste ukene, med et svalestup denne uka.

Hva dette betyr, og hvor stor effekten blir for norsk økonomi, er det mange høyt utdannete fagøkonomer som er ansatt for å mene noe om. Jeg er ikke blant dem, og skal verken anbefale at du binder renta eller tar opp nytt lån på huset.

Derimot er det interessant å spørre: Hvilken effekt kan enda lavere rentenivå få for pensjonsordningen i kommunal sektor?

Les også:Oljetunge kommuner kan få skattesmell

Ansatte i kommunene har en flott pensjonsordning (jeg har den selv som ansatt i Kommunal Rapport). Ulempen med ordningen er at den er ekstremt dyr for arbeidsgiver. Kostnaden per nåværende ansatt blir bare høyere og høyere – og verre kan det bli.

Selv om det foreligger planer om å endre forutsetningene for kostnadsnivået, er det i utgangspunktet rentenivået på langsiktige statsobligasjoner som indirekte styrer pensjonskostnadene. Finanstilsynet må nemlig skjele til disse obligasjonene når det skal sette såkalt grunnlagsrente. Det er i praksis den avkastningen kommunene er garantert å få fra KLP eller pensjonskassen. Jo lavere garantert rente, jo mer må kommunene selv betale i pensjonspremie.

Fra nyttår faller garantert rente fra 2,5 til 2 prosent. Det har allerede tilsynet vedtatt, med godkjennelse fra Finansdepartementet for noen uker siden. I dag skal egentlig tilsynet sette garantert rente til maks 60 prosent av de langsiktige obligasjonene. Om rentenivået stabiliserer seg på under 2 prosent, betyr det at tilsynet neste år blir nødt til å senke garantert rente ytterligere, fra 2 til 1,5 prosentpoeng.

Det høres lite ut, men realiteten er at den garanterte avkastning da faller med hele 25 prosent, og premiene må økes tilsvarende.

Det kommer altså på toppen av den økningen som lavere garantert avkastning vil gi i 2015. Nå er det riktignok andre justeringer i pensjonsordningen som virker motsatt vei, men isolert sett fører det lave rentenivået til skyhøye pensjonsregninger.

Selv om reglene for fastsettelse av garantert rente nok blir endret, må den uansett henge sammen med det langsiktige rentenivået.

Det er allerede så mange som snakker høyt om at offentlig tjenestepensjon må endres, at det virker stadig mindre sannsynlig at dagens ordning kan overleve nok et kostnadssjokk. Blant annet Unio spekulerer i at den siste nedsettelsen av garantert rente er basert i et politisk ønske om å presse fram en overgang fra ytelsesbasert til innskuddsbasert pensjonsordning i offentlig sektor. Det er vanskelig å se at Unio har noe konkret belegg for sine påstander, men at det åpenbart er mange som vil ordningen til livs, er det liten tvil om.

Jeg unner meg selv og andre med god pensjonsordning å beholde opptjente rettigheter, men det er umulig både å få høyere lønn og beholde ordningen slik den er i dag, med det rentenivået vi nå ser framover.

Et spørsmål for partene i arbeidslivet kan bli hva som er best: Å gjennomføre en styrt, god og langsiktig endring i pensjonsordningene i fellesskap, eller risikere at flertallet på Stortinget gjør brå endringer som kan ramme rettighetene til mange.

For eksempel vil det å gå over til en innskuddsbasert ordning, selv av det mest sjenerøse slaget, både spare kommunene for store kostnader over tid – og ta relativt godt vare på ansatte. Selvsagt kan ikke alle få like god pensjon som før, når innskuddene blir lavere. Spørsmålet er om partene kan finne en ordning alle kan leve med, framfor at det dukker opp en løsning fra sidelinjen som utelukkende er motivert av å spare penger.