En felles valgdag ville bringe mange nye velgere til valgurnene. Men dette er folk som ikke bryr seg så mye om lokalpolitikken, skriver Jo Saglie. Illustrasjonsfoto: Ivan Kverme
En felles valgdag ville bringe mange nye velgere til valgurnene. Men dette er folk som ikke bryr seg så mye om lokalpolitikken, skriver Jo Saglie. Illustrasjonsfoto: Ivan Kverme
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Høyere deltakelse for enhver pris?

En felles valgdag kan bli en «quick fix» – en medisin som kurerer symptomene i stedet for å gå til problemets kjerne: At folk ikke bryr seg.

Er valgdeltakelse bare en kvantitativ størrelse, eller burde vi også tenke på kvaliteten på deltakelsen?

Debatten om lokaldemokratiet preges ofte av bekymring for lav valgdeltakelse, særlig når deltakelsen faller – som den gjorde ved årets valg. Felles valgdag for lokal- og stortingsvalg er en medisin som jevnlig trekkes fram som løsning. Det er ingen tvil om at en felles valgdag ville føre til høyere deltakelse ved lokalvalgene.

I Sverige, der både riksdags-, landstings- og kommunevalg holdes samtidig, ligger deltakelsen på over 80 prosent. Også i Norge er det grunn til å tro at en felles valgdag ville utlikne forskjellen i deltakelse mellom stortingsvalg og lokalvalg. Når folk først har gått til valglokalet for å stemme ved stortingsvalg, vil de fleste også ta seg tid til å stemme ved fylkestingsvalg og kommunevalg.

Felles valgdag i Norge ble diskutert av Valglovutvalget i 2001. Der gikk 16 av de 17 medlemmene – alle unntatt Martin Kolberg – inn for å beholde dagens ordning med separate valgdager. Hvorfor sier man så nei til en slik enkel måte å få opp valgdeltakelsen på?

For det første er det grunn til å være bekymret for lokaldemokratiets plass i valgkampen, hvis valgdagene slås sammen. Medienes sendetid og spalteplass er begrenset, og det er også grenser for journalistenes arbeidskapasitet.

Lokale og regionale medier er riktignok opptatt av lokale forhold, men ved en felles valgdag må de også dekke kampen om fylkets stortingsmandater. Ordførerkandidater vil måtte kjempe med stortingskandidater om både velgernes og medienes oppmerksomhet. Resultatet kan bli at velgerne er mindre informert om hva lokalvalget handler om.

Det sies av og til at lokalvalgkampen allerede nå er så dominert av rikspolitikere at det neppe blir stort verre med en felles valgdag. Dette bildet av riksdominans støttes likevel ikke av forskingen. Lokal- og regionavisene har en omfattende dekning av lokale saker og kandidater. Over halvparten av velgerne legger størst vekt på lokale saker og kandidater når de stemmer ved kommunevalg.

At én av fem velgere stemmer på ulike partier ved kommunestyre- og fylkestingsvalg, tyder også på at genuint lokale forhold har betydning. Det er altså et livskraftig lokalt innslag i lokalvalgene, og dette kan bli svekket ved en felles valgdag.

Et annet argument mot felles valgdag er at det vil gå fire år mellom hver gang politikerne blir stilt til ansvar overfor velgerne. Selv om valgperioden for alle folkevalgte organer er fire år, vil jo også rikspolitikere møte velgernes dom i lokalvalget (og omvendt).

For noen politikere vil dette riktignok være et argument for en felles valgdag: Å slippe å bli stilt til ansvar annethvert år kan være bekvemt.

Så kan man også si at det koster mye penger å arrangere valg så ofte – men demokrati koster faktisk penger.

Et argument som Valglovutvalget trakk fram, men sjelden høres i debatten ellers, er hensynet til unge velgere. En bivirkning av felles valgdag vil være at noen velgere blir 21 år før de får delta i sitt første valg. Da har de nådd en alder da de oftere er flyttet hjemmefra, og er vanskeligere å mobilisere. Dessuten vil hvert fjerde årskull gå gjennom videregående skole uten mulighet til å delta i skolevalg.

Vi står dermed igjen med ulike hensyn som må veies opp mot hverandre. Spørsmålet er hvor viktig en høy valgdeltakelse egentlig er, veid opp mot andre forhold – som at lokaldemokratiet bør få en plass i medienes og velgernes oppmerksomhet når det er lokalvalg.

En felles valgdag ville bringe mange nye velgere til valgurnene. Men dette er folk som ikke bryr seg så mye om lokalpolitikken, og som ikke hadde giddet å gå for å stemme hvis det ikke hadde vært stortingsvalg samtidig.

Vi kan spørre: Er dette nødvendigvis et framsteg for lokaldemokratiet? Er valgdeltakelse bare en kvantitativ størrelse, eller burde vi også tenke på kvaliteten på deltakelsen?

Tida har heldigvis løpt fra tanken om at valgdeltakelsen bør være lav, slik at bare de best kvalifiserte velgerne deltar. Likevel er det en fordel om velgerne gjør et begrunnet valg.

Vi bør uansett forsøke å heve valgdeltakelsen, særlig hvis den ikke bare er lav, men også sosialt skjev. I så fall kan utfallet bli mindre representative folkevalgte forsamlinger (selv om dette ikke er noen nødvendig sammenheng).

Faren er likevel at en felles valgdag blir en «quick fix» – en medisin som kurerer symptomene i stedet for å gå til problemets kjerne: At folk ikke bryr seg. Kanskje det er nødvendig å gå den tunge veien i stedet, og vise innbyggerne at valget og deres stemme faktisk har betydning?

Dette er imidlertid ingen enkel oppgave. Mange norske kommuner – særlig de mindre – er preget av en konsensuskultur, der målet er at kommunepolitikerne skal se bort fra partiskiller og i stedet jobbe sammen for et godt lokalsamfunn.

Selv om realiteten ikke er slik overalt, er dette et ideal for mange – både kommunepolitikere og innbyggere. Dette er en sympatisk holdning, men den gir ikke velgerne noen klare alternativer som kan mobilisere til deltakelse.

Dette kan illustrere at lokaldemokratiets kvalitet er avhengig av mange ting – ikke bare valgdeltakelsen. Både politikere og medier legger stor vekt på valgdeltakelsen, kanskje uforholdsmessig stor vekt. Det er kanskje ikke så rart, siden valgdeltakelsen er en målbar størrelse. Den bør likevel ikke være det eneste målet på lokaldemokratiets helsetilstand.