Når rentene er lave, bør kommunene sette sammen porteføljer med større innslag av globale aksjer og obligasjoner, mener Ernst Hagen. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Pest eller kolera for investeringsfond

Debatt. Det lave rentenivået gir store utfordringer i framtiden for kommuner med investeringsfond.
15.12 2014 16:16
I takt med rentefallet har det kommet hyggelige kursgevinster på obligasjoner og dermed gode tilskudd til kommuneøkonomien. Dette kan umulig fortsette.

Slike fond har typisk mer enn 70 prosent plassert i obligasjoner. Rentenivået er nå under 3 prosent. Fratrukket kostnader og inflasjon, blir det lite igjen til gode formål i kommunen.

For å øke avkastningen, kreves det mer i aksjer og eiendom, som svinger mer. Det er politisk vanskelig å investere i aksjer. Alternativt må forventningene til overskudd reduseres kraftig.

Lett å bli «blendet» av fortiden

Obligasjoner har gitt en meget god avkastning. For 2014 vil Gablers kunder med 70 prosent obligasjonsandel få en avkastning på mellom 9 og 11 prosent, men det gir ingen prediksjon for framtiden.

I takt med rentefallet har det kommet hyggelige kursgevinster på obligasjoner og dermed gode tilskudd til kommuneøkonomien. Eksempelvis har DNBs kredittobligasjonsfond gitt en gjennomsnittlig avkastning på ca. 6 prosent de siste fem år. Dette kan umulig fortsette når rentene nå nærmer seg bunnen. Mulighetene for kursgevinster er begrenset, og den løpende rente er under 3 prosent for trygge obligasjoner.

Utsiktene for norsk økonomi er også annerledes. Kommunene vil merke dette, i sterkere grad enn staten. Dette er også viktige betraktninger å ta hensyn til når forvaltningsstrategi i fondene skal utformes. Det er ikke nødvendigvis slik at en økt allokering til globale obligasjoner og aksjer gir økt risiko. Snarere kan det motsatte være tilfellet.

Valgets kval står mellom pest eller kolera: Redusere overskuddsbruken eller øke andelen aksjer og investere i obligasjoner med lavere sikkerhet for å få høyere rente. Det er ingen ønskesituasjon når vedtektene ofte krever lav risiko. Velger man å investere med lavere sikkerhetskrav, vil avkastningen svinge mer, og det kan gi enkeltår med negativ avkastning. Beslutningene kan komme i konflikt med vedtektene, og styret må stå til ansvar for perioder med negativ totalavkastning. Det er ingen enkel situasjon.

Oljefondet vs. kommunefondene

Mange fond har en overvekt i norske aksje- og obligasjonsfond. Det som er plassert i globale aksjer, er ofte valutasikret. For 2014 har det gitt svak avkastning.

Oljefondets har alt plassert i utlandet uten valutasikring. Det gir en ekstra trygghet dersom det går dårlig med norsk økonomi: Da vil sannsynligvis kronekursen svekke seg og gi god verdistigning i investeringer i dollar og euro, slik situasjonen har vært i 2013 og 2014. Det har vært bidragsytere til den sterke veksten i oljefondet, hvor verdien har steget fra 5.000 milliarder til 6.200 milliarder. Plasseringene ikke er valutasikret og fungerer som en reell sikring av verdiene.

Kommunene opplever ikke samme effektene i sine «oljefond»: Valutasikring og fokus på norske investeringer gir svak risikospredning og avkastning. Retorisk kan man spørre: Hvorfor følger ikke offentlige institusjoner samme investeringsstrategi som oljefondet? Vet kommunene noe som oljefondet ikke vet?

Gabler erfarer også at kompetansen på kapitalforvaltning ikke er tilstrekkelig i mange kommuner. Kommunale fond uten egen kompetanse henter gjerne bistand fra en leverandør og kommer i samme situasjon som privatpersoner: Er «rådgiveren» selger av leverandørens produkter eller en uavhengig rådgiver?

Norske kapitalforvaltere har typisk en overvekt av norske forvaltningsprodukter i sine sortiment. Man får dermed gjerne en portefølje som er ekstra sårbar for utviklingen i norsk økonomi.

Kommunenes investeringer skal gjerne være en sikkerhet mot dårligere tider, men faller når behovet for trygghet er størst. Samtidig går man glipp av en del avkastningsmuligheter i globale aktivaklasser.

Gabler mener at kommunene i bør sette sammen porteføljer med større innslag av globale aksjer og obligasjoner. Her er det ikke sikkert at norske leverandører tilbyr porteføljer som gir et robust forhold mellom avkastningsmulighet og risiko. Det er viktig å ha kompetanse til å velge riktig leverandør.

Strategien må evalueres

Det er ingen klar fasit på utfordringene. Hvert kommunalt fond er unikt, med egne vedtekter for kapitalforvaltning og disponering. Med lav rente og større usikkerhet knyttet til norsk økonomi, bør fondene gå gjennom vedtektene og vurdere strategien på nytt.

I den grad styret ikke selv har tilstrekkelig kompetanse, bør det søkes bistand til å utarbeide robuste investeringsstrategier. Å stole på seg selv betyr at man tar en «forvalterrisiko» og legger alle eggene i en kurv hos én «forvalter», nemlig seg selv og sin egen «kurv».

Gabler ser at profesjonelle styrer henter ekstern uavhengig bistand, mens de som har noe kompetanse, gjerne stoler på seg selv. Her kan faktisk fond med lav kompetanse komme bedre ut: De vet at de ikke kan stole på seg selv og søker bistand.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.