Når det er ingen ting å melde

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner har sendt stortingsmeldingen Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver til Stortinget. Det burde bety at han har noe å melde. Eller har han det?

Vi vet i alle fall at det ikke er med entusiasme og velvilje denne meldingen er skrevet. Derfor er da også åpningssetningen for hele meldingen: «Stortinget har vedtatt at det fortsatt skal være tre folkevalgte nivåer».

Dette er nemlig et stortingspåfunn, ikke et regjeringspåfunn. Samtidig har ikke Stortinget vært særlig førende i sin bestilling til Sanner. De har bedt regjeringa «gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene».

Hovedstikkordet for kommunene og kommunereformen er «flere» oppgaver, for fylkeskommunene/det regionale nivået er det avgrenset til «å gjennomgå» oppgavene. Det har Sanner gjort, etter først å ha slått fast at Fylkesmannens rolle og hovedfunksjoner skal bestå, «til gagn og beste for fylket», jf. fylkesmannsinstruksen.

Han gjør så det som kommunalministre før han har gjort med ujevne mellomrom; går ut til alle regjeringas statsråder og departement med spørsmålet: Har dere noe av oppgaver – ansvar – makt som dere vil gi fra dere?

Pussig nok svarer alle mest nei, men sier samtidig i all anstendighet at de kan jo sette i gang å fundere litt over spørsmålet, i alle fall for noe av arbeidsområdet sitt.

Som man roper, og til hvem en roper, i skogen, får en svar?

Klima- og miljødepartementet sier for eksempel at de fleste oppgavene innenfor departementets ansvarsområde som er lagt til direktoratene eller Fylkesmannen, er oppgaver som ikke har et regionalt politisk handlingsrom, og som heller ikke er av betydning for utviklingen av det regionale folkevalgte nivået i rollen som samfunnsutvikler. Så da vet vi det.

Landbruks- og matdepartementet kan fortelles oss at de ut fra en helhetlig vurdering, med vekt på hensynet til den nasjonale landbrukspolitikken og målet om effektiv forvaltning, ikke finner det aktuelt nå med overføring av oppgaver på landbruksområdet fra Fylkesmannen til folkevalgte regioner. Så da vet vi det også.

Men det samme departementet vil likevel legge godviljen til med å tilby et toårig forsøk (!) for å se om det er mulig å utvikle en forvaltning som tar hensyn til gjennomføring av en nasjonal landbrukspolitikk, samtidig som det åpnes for økt innflytelse fra regionalt folkevalgt nivå. Du verden, i løpet av to år finne ut om regionene skal få hjelpe til med å gjennomføre nasjonal politikk?

Så skal det vurderes, både litt her og der. Sammendraget på fem sider inneholder ordet «vurdere» 14 ganger, for alle departement har lagt noe småtteri i denne vurderingspotten. Imens skal fylkeskommunene slå seg sammen, for det kan ha betydning for hva som kommer ut av vurderingene.

«Spørsmålet vil vurderes i lys av større folkevalgte regioner», som det skrives om fagskoletilknytningen.

Men uansett, samfunnsutviklere skal de nye regionene bli, for eksempel ved å styrke den regionale planleggingen ved at alle som deltar skal delta med større alvor og i flere møter. Blant annet reiser Sanner et spørsmål om å gi den regionale statsforvaltningen et handlingsrom til å bidra til regionale prioriteringer og løsninger i det regionale partnerskapet.

I tillegg skal staten gå i seg selv med hensyn til regional organisering. Av 38 statlige etater har i alt 36 ulike regionale inndelinger ved inngangen til 2016. Som om vi ikke har både hørt og lest dette før, mange ganger.

Når det en har å melde først og fremst er at en vurderer å vurdere om det kunne være noe å endre, så kunne en kanskje ha ventet med å melde? Men slik går nå dagene, og debattene, om regionnivået.