Stortinget må overta arbeidet med regionene

På spørsmål til statsminister Erna Solberg om hvorfor hun ikke nevnte regionreformen i åpningstalen på Høyre-landsmøtet 8. april, sa hun:

«Regionreform: Det er fint, det er flott, men det er ikke vår reform. Det er veldig viktig å huske det. Det er noe vi har gjort som et oppdrag fordi KrF, Venstre og Stortinget har ønsket seg en regionreform. Vi har laget skissene til det. Vi har gjort et lojalt oppfølgingsarbeid på det Stortinget har ønsket seg, fordi vi utgår av fire partier. Da har vi gjort det kompromisset. Men regjeringen ønsker jo egentlig å legge ned det midterste forvaltningsnivået» (Stavanger Aftenblad 8. april).

Det er således ingen tvil om at statsministeren tar distanse til denne saken og helst skulle vært den foruten. På pressekonferansen 5. april der stortingsmeldingen om regionreformen ble presentert, ga ansvarlig minister inntrykk av det samme – at Høyre ikke er engasjert i denne saken.

Utvikling av et funksjonsdyktig folkevalgt nivå mellom staten og kommunene er for viktig til at det blir overlatt til miljøer som ikke ønsker et slikt nivå overhodet. La oss nå få se at de krefter på Stortinget som støtter trenivåmodellen, går sammen og får på plass levedyktige regionale aktører og sørger for at de får tildelt de ansvarsområder og ressurser de trenger for å fungere som gode samfunnsutviklere og tjenesteytere.

Oppfordringen går til de krefter på Stortinget som ser at Norge i tillegg til de større byene også består av mindre tettsteder, fiskevær og bygder etc. – at disse kreftene forener seg og sørger for en konstruktiv prosess for et regionalt folkevalgt nivå.

Her har Arbeiderpartiet med Jonas Gahr Støre i spissen anledning til å komme på banen og vise at de bryr seg om hele landet, og at vi har beveget oss vekk fra det Norge som under Telia-Telenor forhandlingene i 1999 fikk Sveriges næringsminister Bjørn Rosengren til å uttale at «Norge er den siste sovjetstat».

Det er viktig at diskusjonen om oppgaver kommer først, og når de er på plass kan spørsmålet om geografisk inndeling bringes på banen. Når den diskusjonen kommer, er det et håp om at det tas utgangspunkt i andre argumenter enn at de må endres fordi de har eksistert så lenge, slik kommunalministeren hevdet på pressekonferansen 5. april. (Det kunne vært interessant å få de verdikonservative ideologene i Høyre sine reaksjoner på denne måte å resonnere på.)

At noe har eksistert i mange år kan vel like gjerne være et tegn på at det har fungert bra?

I denne prosessen må det også gjennomføres en opprydning i oppgaveporteføljen mellom det regionale folkevalgte nivået og statsbyråkratiet. Her er det behov for å flytte oppgaver begge veier. Områder hvor det er behov for regionalpolitiske vurderinger, må legges til det folkevalgte nivået, og legalitetskontroll og oppfølging av sentrale lover og forskrifter tar statens representanter i regionen seg av.

For eksempel er kulturminnevern så sterkt bundet opp i sentrale lover og retningslinjer at det er minimalt rom for politisk skjønn. Dette hører naturlig hjemme hos regional stat og Riksantikvaren.

Derimot sitter statens forlengede arm i regionene – fylkesmennene – med ansvaret for flere områder hvor det er rom for, og behov for, regional-/lokalpolitisk skjønn; eksempelvis landbruk, miljø og klima.

Her er også anledningen til å hindre de to regjeringspartiene i å få gjennomført tonivåmodellen sin med få lagt den regionalpolitiske makt til bystyrene i de største byene våre i stedet for å fordele den mellom regionene og kommunene.

Det er en stor fare for at lokaldemokratiet vil bli dramatisk svekket dersom Høyre og Fremskrittspartiet får gjennom sin modell med to nivåer.