Altfor sjelden hører vi stemmene til de som bor på sykehjem eller til de som er pårørende, skriver Lisbeth Rugtvedt. Illustrasjonsfoto: Berit Keilen, NTB scanpix
Altfor sjelden hører vi stemmene til de som bor på sykehjem eller til de som er pårørende, skriver Lisbeth Rugtvedt. Illustrasjonsfoto: Berit Keilen, NTB scanpix
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Pårørende blir for sjelden hørt

Vi må dessverre se i øynene at det er ganske alvorlige tegn på svikt ved mange sykehjem. Det viser både tilsyn og forsking.

Ledere må kommunisere tydelige mål og verdier.

Det er helt nødvendig å si to ting først: Folk i Norge må ikke være redde for å ta imot en sykehjemsplass når det virkelig er behov for det. Og: Ansatte ved sykehjemmene gjør en viktig jobb, og som oftest en bra jobb.

Men vi er nødt til å snakke om det som ikke er bra. Derfor var forrige ukes kronikk i Aftenposten fra pårørende Tore Westhrin så viktig: «Når sykehjem svikter. Udugelige og inkompetente ledere må stilles til ansvar».

Westhrin og hans Alzheimer-syke kone opplevde at to sykehjem innen samme kommune var som natt og dag. Den dramatiske forskjellen mellom sykehjemmene skyldtes ikke økonomi, men helt ulik ledelse og institusjonskultur.

Altfor sjelden hører vi stemmene til de som bor på sykehjem eller til de som er pårørende. Det er et lederansvar å rydde opp når det svikter på så mange punkter som Westhrin og kona erfarte ved det første sykehjemmet.

Ansatte må møtes med tydelige forventninger og god veiledning. Ledere må kommunisere tydelige mål og verdier. Dette opplevde jeg da jeg besøkte Mørkved sykehjem tidligere i vår. Lederen der, Elsa Fagervik Kommedahl, setter tydelige krav til de ansatte og det trives de åpenbart med. Ett krav er at ansatte er ute hos beboerne, vaktrom finnes ikke her.

Vi må dessverre se i øynene at det er ganske alvorlige tegn på svikt ved mange sykehjem. Det viser både tilsyn og forsking. En annen kunnskapskilde er telefontjenesten Demenslinjen, som drives av oss i Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Spesialsykepleierne som tar telefonen på Demenslinjen snakker så å si daglig med pårørende som er opprørte over sykehjem. Ofte handler det om personalets holdninger, mangel på informasjon, lite involvering, lite aktivitet, overdreven medisinering og for lite tilpasning til den enkeltes behov. De pårørende føler at de ikke blir hørt og at betydningen av deres kompetanse og kjennskap til personen blir underkjent.

Sist uke møtte jeg helseminister Bent Høie, pårørende Tore Westhrin samt pleie- og omsorgssjefen i Bærum kommune til debatt i NRK Dagsnytt atten. Jeg brant egentlig inne med de tre forslagene jeg satte ned til helseministeren før debatten. De kommer her:

1. Sørg for at arbeidet med en ny trygghetsstandard ikke bare ender i økte rapporteringskrav og byråkrati. Som øverste helseleder må du sette tydelige mål for hva kvalitet betyr. Slik dette arbeidet nå utvikler seg, virker det dessverre veldig lite ambisiøst.

2. Lag en skikkelig etter- og videreutdanningssatsing på linje med den vi har i skolen. Ansatser er satt i gang, men vi er langt fra den systematikken, de ressursene og den strategiske satsingen som er gjort i skolen. Behovet er enormt.

Regjeringen har tatt initiativ til Kompetanseløftet for helsesektoren. Det er bra! Per nå er det imidlertid umulig å se i hvilken grad dette vil omfatte omsorgstjenestene. Regjeringen bør lage en egen kompetanseplan for sykehjem og hjemmebaserte tjenester og forankre denne med partene i arbeidslivet og høgskolesektoren slik det er gjort for skolen. Bedre lederopplæring er viktig, men det haster med å få inn mer formell kompetanse også når det gjelder sykepleiere og helsefagarbeidere.

3. Gi en tydelig beskjed til alle nivå i helsevesenet om at personer med demens og deres pårørende skal bli lyttet til og ha mulighet for medvirkning. Dette er en gruppe som har fått komme altfor lite til orde.