Mælands ansvar for de ideelle

Det kjedeligste er ofte det viktigste. Som saksordfører for stortingsbehandlingen visste jeg at «lov om offentlige anskaffelser» sjelden når tabloidene. Saken handler like fullt om enorme beløp og betydelige konsekvenser samfunnet, næringslivet og ideell sektor. I 2014 utgjorde det offentliges samlete innkjøp av varer, tjenester, bygg- og anleggsarbeider om lag 461 milliarder kroner, eller rundt 14 prosent av Norges bruttonasjonalprodukt. Innkjøpene er derfor en viktig stimulator for markedet, og måten det gjøres på får følger for hva de ulike leverandørene kan tilby på lang sikt. Loven er også et styringsverktøy for viktige, politiske mål. 

En samlet komité slo fast at offentlige anskaffelser ikke bare skal fremme effektivitet, men også være samfunnstjenlige. Det vektlegges nå i lovteksten at offentlige kontrakter skal gjennomføres på en måte som fremmer hensyn til miljø, innovasjon, arbeidsforhold og sosiale forhold. Dette var viktig for Arbeiderpartiet. Det samme er forholdet til ideell sektor, ett av temaene det var størst debatt om under lovbehandlingen. Arbeiderpartiet er opptatt av at de ideelle aktørene ikke skal tape mot de kommersielle innen helse- og omsorgssektoren. Derfor var vi svært fornøyd da en samlet komité slo fast at de ideelle aktørene fortsatt skal være en viktig leverandør av velferdstjenester til offentlig sektor, og at det skal legges til rette for dette fra politisk side. 

Viktig i så måte er Stortingets uttrykte ønske om å videreføre muligheten til å forbeholde kontrakter til ideelle aktører, slik at de kommersielle kan utelukkes fra å delta i konkurranser om slike tjenester, innenfor handlingsrommet i EØS. Med dette opplever vi at Stortinget langt på vei har ryddet opp i den usikkerheten regjeringens lovforslag skapte om de ideelles rammebetingelser.  

Dessverre har NHO skapt ny usikkerhet om dette, når de i media denne sommeren har gitt uttrykk for at ideelle og kommersielle aktører nå skal likestilles i offentlige anskaffelser. NHO hevder det ikke finnes hjemmel i EØS-regelverket for å ivareta de ideelle spesielt, og at det heller ikke har noen hensikt å utrede dette nærmere. Det er en ærlig sak å drive interessepolitikk på vegne av sine medlemmer, men det er altså dét NHO her gjør. Organisasjonens påstander er ikke fasit, da vi registrerer en betydelig faglig uenighet på dette punktet.  

Her kommer statsråd Mælands oppfølging av Stortingets vedtak inn. Vi vet at når det skal letes etter mulighetsrom i EØS-regelverket, så handler mye om hvilken innsats som legges ned. Politisk vilje, med andre ord. I praksis handler det om hvilket mandat hun vil utforme for utredningen som skal gjøres, og ikke minst hvem hun plukker ut til å gjøre jobben.Vi har sett NHOs lobbyvirksomhet i sommer. De ser ikke ut til helt å ville ta inn over seg at Stortinget helt klare føringer om at å legge til rette for de ideelle aktørene, og at handlingsrommet skal utnyttes. Vi forventer at Mæland vil gjøre det som står i hennes makt for å finne det nødvendige rom. Både statsråden og NHO skal vite at vi i Stortinget vil følge nøye med på det arbeidet som nå gjøres. 

I disse dager sender jeg et skriftlig spørsmål til statsråden. Der ber jeg henne klargjøre hvordan hun stiller seg til NHOs uttalelser, og forsikre om at hun i sin oppfølging imøtekommer Stortingets klare beskjed: De ideelle velferdsaktørene er viktige deltakere i velferdssamfunnet og vår felles velferdsstat, og skal derfor sikres det nødvendige fortrinn.