Fremmer det nye statsbudsjettet omstilling?

Mitt eksempel gjelder distrikts- og regionalpolitikken. Her foreslår regjeringen at de spesielle (selektive) distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene, programkategori 13.50, skal kuttes med totalt 398 millioner kroner i forhold til saldert budsjett for 2016 eller med 21,5 prosent.

Dette skjer etter at disse midlene er kuttet i stort omfang hvert år av den nåværende regjeringen. Regjeringen sier at disse midlene er omdisponert til en større satsing på fylkesveier, for det er slike konkrete satsinger som næringslivet etterspør, og som en vet virker positivt for regional utvikling.

Det er riktig at næringslivet i distriktene er opptatt av veiutbygging, men er det faglig belegg for at det virker bedre enn de distriktspolitiske virkemidlene?

Bedre infrastruktur som veier er selvsagt bra, men skaper ikke i seg selv ny næringsvirksomhet. Det er et konkurransedyktig næringsliv som er avgjørende, og som kan ta i bruk bedre veier.

Og hvor viktig er midlene fra distriktspolitikken? Kuttene i bevilgningen til regional utvikling utgjør ca. 1,3 prosent av de totale bevilgninger over statsbudsjettet til veiformål på 33 milliarder kroner og ca. 2,0 prosent av veiinvesteringene på vel 20 milliarder. I tillegg kommer milliardbeløp fra bompenger som gjør andelen enda vesentlig lavere. I realiteten betyr dette at kuttene i midlene til regional utvikling er helt marginale for utbyggingen av veinettet.

Det har dessverre vært en grunnleggende fordom i både Finansdepartementet og Næringsdepartementet mot selektive virkemidler som krever individuell behandling av den enkelte enhet i for eksempel prioriterte næringer eller geografiske områder. Dette er holdninger som passer godt til den sittende regjerings markedsorienterte ideologi.

Holdningen er at bare generelle virkemidler som går på rammevilkårene i økonomien, som lettelser i skatter og avgifter, og investeringer i bedre infrastruktur som veier, gir varig positiv effekt for næringsutvikling. Markedet skal ordne opp. Selektive virkemidler forstyrrer dette.

Jeg mener at de generelle virkemidlene skal være budsjettmessig langt de største, men det må være en blanding fordi de generelle virkemidlene er altfor upresise for å nå viktige samfunnsmål som for eksempel de distriktspolitiske målsettingene om bosetting og konkurransedyktig næringsliv i alle deler av landet. Disse kan ikke nås bare via de generelle virkemidlene, da det vil bli altfor kostbart.

Det kan illustreres med at det mest generelle virkemidlet innenfor distriktspolitikken, den geografisk differensiert arbeidsgiveravgiften, er beregnet til å koste 13,8 milliarder kroner i 2017, eller over ni ganger mer enn hva som bevilges til den selektive distriktspolitikken (1.455 milliarder kroner).

Regjeringen ønsker mer omstilling i landet. Med en slik geografi og ulike forutsetninger vi har vårt langstrakte land, blir det helt feil at en ikke legger mer til rette for å bruke det regionale nivået til å spisse og tilpasse de tilgjengelige virkemidlene til regionale muligheter for næringsutvikling.

Vi er et land som må bygge vår omstilling på hva vi er gode på, og som vi har kompetanse og ressurser til å videreutvikle. Store deler av dette finnes i distriktene. Det betyr at det må legges til rette for mobilisering og samspill mellom alle gode relevante krefter, og at en ikke må se verden endimensjonalt som bare bestående av enkelt bedrifter som operer i et marked og de generelle nasjonale virkemidler som setter de økonomiske rammevilkårene.

Heldigvis har vi fått utviklet en klyngepolitikk med en klar geografisk dimensjon. De samme sentrale miljøene er også blitt tvunget til å sette inn selektive virkemidler i de deler av landet hvor oljekrisen har rammet hardest. Men disse faglige og politiske miljøer er tunglærte. Selv klare faglige råd fra EU og OECD om betydningen av utvikling nedenfra regionale miljøer, klarer de å lukke ørene for.

Jeg håper derfor at budsjettprosessen i Stortinget nå før jul kan bidra til å snu dette mønsteret, slik at det kan skapes en måte for omstilling hvor alle deler av landet virkelig trekkes med i framtidsrettete utviklingsprosesser. Det vil skape en vinn-vinn-situasjon hvor det ikke skapes unødvendig mange «tapere» og dermed lite konstruktiv motstand mot omstilling, men videreutvikler vår «tillitskultur» med samhold og solidaritet mellom både enkeltpersoner og grupper.