Er det realistisk at kommunene skal få et enda større ansvar for pasienter med komplekse og mangfoldige behov innen rehabilitering, spør Bjørn Nørstegård. Illustrasjonsfoto: Colourbox
Er det realistisk at kommunene skal få et enda større ansvar for pasienter med komplekse og mangfoldige behov innen rehabilitering, spør Bjørn Nørstegård. Illustrasjonsfoto: Colourbox
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Kommunalismen – skal det ingen ende ta?

Er det realistisk at kommunene skal få et enda større ansvar for pasienter med komplekse og mangfoldige behov innen rehabilitering?

Kommunene har allerede store nok utfordringer med å takle «hverdags-rehabiliteringen» innen de grupper de har primæransvar for.

Rehabiliteringsmeldingen er nettopp lagt fram. Senere skal helsekomiteen på Stortinget også behandle prioriteringsmeldingen, samt starte drøftinger om en eventuell omstrukturering av helseregionene. Kanskje bør de også seriøst drøfte realismen i fortsatt å overføre mer ansvar til kommunene innen helse- og omsorgspolitikken?

Undertegnede er for tiden styreleder ved rehabiliteringsbedriften Ringen Rehabiliteringssenter. Jeg har tidligere blant annet vært prosjektleder for en næringsklynge av denne type bedrifter på det Indre Østland.

Bedriftene har sterke fagmiljøer, der fagkompetansen er bygget opp over årtier. På grunn av sitt fokus på pasientenes behov og på fagutvikling mottar disse institusjonene pasienter fra hele den store østlandsregionen.

Ved Ringen har vi for tiden en langsiktig avtale med Helse Sør Øst, innen tre pasientkategorier: Parkinson, lungesykdommer og kreft. I behandlingen av rehabiliteringsmeldingen får vi håpe at disse pasientenes behov får tilstrekkelig oppmerksomhet. Det har hendt at de «faller mellom flere stoler». Faren er ikke mindre denne gangen.

I denne sammenhengen må søkelyset rettes mot forventningen til kommunene innen helse- og omsorgspolitikken. Her har det over tiår utviklet seg en slags «hellig treenighet» mellom Stortinget, staten/departementet og kommunene:

  • Stortingspolitikere synes å elske å delegere stadig mer ansvar til kommunesektoren (de fleste er jo rekruttert derfra), uten særlig refleksjon omkring bærekraften i dette.

  • Staten/departementet dyrker sine nedfelte prinsipper (eks. laveste forvaltningsnivå), enten de ser ut til å virke eller ei, uten å ta inn over seg at det burde være deres ansvar å forsikre seg om at forvaltningsnivået har nok ressurser til å få ansvar for stadig større og mer komplekse fagområder.

  • Hos kommunene/KS ser det ut til å være en liten «genfeil»; jeg kan ikke huske at deres offisielle organer og representanter har sagt nei til å påta seg ytterligere ansvar. Og, her synes det ofte som om brukerne og deres behov blir dårligere hensyntatt enn de ansattes.

Er det så realistisk at kommunene skal få et enda større ansvar for pasienter med komplekse og mangfoldige behov innen rehabilitering?

Kommunesektoren er relativt lite endret. På den annen side endres pleie- og omsorgsbehovene dramatisk. Kommunenes hovedutfordring framover blir å arbeide så godt som mulig med en aldrende befolkning. Jeg mener kommunene allerede har store nok utfordringer med å takle «hverdagsrehabiliteringen» innen de grupper de har primæransvar for.

Skal kommunene, i dette perspektivet, få «lov å spise stadig mer graut»? Eller er det tid for å sette kommunetrollet på diett?