San Francisco og Bay Area i California er en interessant case for bisarre administrative størrelser – Sanners prosjekt blir en lek i sammenlikning, mener Runar Døving. Foto: Colourbox
San Francisco og Bay Area i California er en interessant case for bisarre administrative størrelser – Sanners prosjekt blir en lek i sammenlikning, mener Runar Døving. Foto: Colourbox
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Hver mann sin forvaltningsenhet

Å slå sammen kommuner i Norge er pragmatisk og som regel lurt. Forvaltningsenheter bør endres i takt med teknologi, demografi og infrastruktur, men folk er jo så veldig opptatt av navn og tilhørighet. 

Tar du navnet fra en sarping, tar du livsløgnen fra ham med det samme.

For å sette det litt i perspektiv, kan man tenke følgende likning: Det er ikke annerledes å slå sammen Norge, Sverige og Danmark enn Nordland, Troms og Finnmark eller Hvaler, Fredrikstad og Sarpsborg.

Folk har en tendens til å bli ekstra irritert når endringene kommer utenfra. Hvis for eksempel Brussel hadde kommet med et pålegg om at de tre skandinaviske landene skulle slå seg sammen, tror jeg dessverre man hadde fått en del protester, selv om alle argumentene fra EU ville vært like gode som Sanners.

Men folk har det med å være reaksjonære og ekstremt ismete når det kommer til tilhørighet. De har en tendens til å tro at navn er knyttet til identitet. Skal vi hete Sprint eller Jeløy, Dal eller Brenna?

Til og med Oslos forstad Bærum ville insistert på at der fantes det en identitet hvis noen hadde forlangt en elementær innlemming i hovedstaden.

Det hjelper lite å fortelle dem at det går over. Identitet er ikke noe man har, men noe man gjør, det oppstår jo i sammenhenger. Kanskje med unntak av kjønn og hudfarge, er identitet ikke noe man er født med og som man bærer som en essens ved ens vesen.

Spør man mennesker hva som er deres identitet, svarer de med «hva mener du egentlig». Det er alltid de andre, de fremmede, som har en klar identitet, vi har mange. Forsking på identitet viser klart at det oppstår i grensene. Når noe oppfattes truet, da blir det viktig.

For 25 år siden var jeg medlem av NTS – «Nei til storkommune». Fredrikstad, Onsøy, Kråkerøy og Borge ble truet til sammenslåing. Dette førte til store protester og 12 av 63 plasser i bystyret.

20 år senere klarer de ikke å finne nok folk til engang å stille liste. «Det er vanskelig å rekruttere ungdom», sier nestlederen i nedleggelsesintervjuet. Folk slår seg til ro med å være onsøyværinger i Fredrikstad kommune.

California, og sikkert mye av USA, er en interessant case for bisarre administrative størrelser. I Bay Area er det en sammenhengende bybebyggelse på mer enn 7 millioner innbyggere. Folk utenfra kaller gjerne området «San Francisco», naturlig nok, etter den mest kjente byen (Den er på «837.442» innbyggere, som det står i det leksikalske Wikipedia), og noen kjenner kanskje byene Oakland og San Jose, og vet at Silicon Valley ligger i nærheten.

I dette sammenhengende, urbane området er det over 30 – tretti! – byer (tar man med alle forsteder og fylker som grenser mot bukta er det hele 100 byer!)

Noen er små enklaver, slik som Piedmont, på noen få tusen, Emeryville har 10.000, Berkeley 120.000 osv. Er du ukjent, vet du bare at du krysser fra en by til en annen på fargene på gateskiltene. Men de har egne skolesystemer, administrasjon, lover og skatteregler. Tiggere kjenner gjerne grensen, de vet at på den andre siden av veien må man stå 20 fot unna minibanken for å be om penger, mens der de står er det bare 12 fot.

Det hele er helt ufattelig tungvint. Og krever tilsvarende abnormt byråkrati. Idiosynkratiske løsninger er typisk: Under storbrannen som startet i Oakland i 1991, kom det brannbiler fra overalt – selvfølgelig, det brant flere tusen hus og mange døde. Men Oaklands brannvesen hadde en annen standard på brannhydrantene enn sine nabobyer. Lenge leve lokalt selvstyre.

Jeg spurte ofte om hvorfor i all verden dere ikke slår sammen alle disse småbyene til en mer effektiv enhet? De stirret dumt på meg tilbake med åpen munn – lenge – og lukket den etter hvert igjen som en torsk på land – uten svar. Spørsmålet var ikke uhøflig, bare hinsides. Det var som å spørre om hvorfor Sniff ikke ligger inne i hundehuset når det regner. Spørsmålet var rett og slett utenfor opinion og politikk.

Sammenliknet med strategisk og pragmatiske sammenslåinger av byer og kommuner i California, blir Sanners prosjekt en lek. Men selv i Norge er det ikke lett. Tar du navnet fra en sarping, tar du livsløgnen fra ham med det samme.

Lar du to enheter forhandle om navn, og hvor hovedstaden skal ligge blir de neppe enige, og det selv om det er åpenbart at «Skandinavia» er et perfekt navn på en passe stor forvaltningsenhet for de små kongedømmene i Nord-Europa. Jeg støtter Sanner, slik jeg ville støttet Brussel, men fornuften er en ensom ting.