Kommunal fellesforvaltning – et alternativ til storregion

Regionreformen preges av politisk vanetenkning, dårlig arbeid med å dokumentere erfaringer med dagens fylkeskommuner og faglige og prosessuelle svakheter. Den synes drevet fram av en drøm om fylkeskommunen som et kraftfullt politisk organ med omfattende oppgaveansvar over hele landet.

Region Trøndelag, og kanskje en vestlandsregion, kan begrunnes med felles regional identitet. Balanse mellom by og land og motmakt mot næringskonsentrasjon i Oslo bidrar til samling. Fylkespolitikerne hisser seg opp over for mange ansiktsløse byråkrater i staten, og mener det er viktig å demontere statlige ikoner som Statens vegvesen og NVE.

I disse delene av landet vil det dessuten fortsatt være mange kommuner som er små og avmektige i regionale utviklingsspørsmål. En større og sterkere folkevalgt region skal sikre regional og nasjonal balanse i samfunnsutviklingen.

På det sentrale Østlandet er bildet vesentlig forskjellig. Oslo oppleves ikke som en stor trussel. De fleste landkommuner inngår i felles bo- og arbeidsmarkedsregioner, og mange opplever befolkningsvekst. Regional identitet og samhandling knytter seg til funksjonelle byregioner og dagens fylker, ikke til «Viken» – dvs. en region med Oslo, Østfold, Akershus, Buskerud og eventuelt Vestfold.

Oslo-regionen er en realitet, med et stort felles bo-, arbeids- og serviceområde som strekker seg langt utenfor Oslo kommune. Det kommunale og regionale samordningsbehovet er likevel bratt fallende for de fleste aktuelle oppgaver utenfor de nærmeste kommunene i Akershus.

Vestfold vil om kort tid bestå av seks storkommuner med 25–70.000 innbyggere. Østfold, Buskerud og Akershus er på vei i samme retning.

Oslo vil ha store regionkommuner som sine nærmeste naboer. Hva er behovet for og gevinstene med en ny fylkeskommune for hele Viken med utgangspunkt i en slik kommunestruktur, med eller uten Oslo?  

Vi mener det er ganske uvirkelig hvis den regionale tenkningen fra Trøndelag og Vestlandet leder til en så dysfunksjonell og håpløs regional konstruksjon som Region Viken. Det vil i så fall skje uten skikkelige analyser og alternativdrøftinger.

I vestfoldbyen, østfoldbyen og buskerudbyen henger de kommunale og regionale utfordringsbildene åpenbart nøye sammen. Jobb nr. 1 burde være å forenkle, effektivisere og demokratisere den offentlige forvaltingen nedenfra og innenfor disse regionale landskapene, ikke innføre en enda fjernere og mer autonom region enn vi allerede har gjennom dagens fylkeskommuner.

Prosessene i regionreformen burde inneholdt analyser av gevinstene ved å kople sammen den kommunale og regionale oppgaveløsningen, sett fra et faglig, administrativt og politisk ståsted. Slike analyser foreligger ikke og har etter det vi har sett ikke vært en del av den regionale nabopraten på Østlandet.

På Østlandet kan dagens fylkeskommuner nedlegges og erstattes av funksjonelle regionkommuner som samarbeider for å løse de oppgaver som krever en større geografi. Såkalt vertikal integrasjon med felles kommunal administrasjon for 1. og 2. linje er mulig.

Grunnskole og videregående skole kan koples sammen. Det samme kan skje på en lang rekke oppgavefelter hvor oppgavene i dag er fordelt på kommuner, fylkeskommuner og regional statsforvaltning.

Nye regionkommuner kan utpekes som ansvarlig organ for offentlig tjenesteproduksjon og samfunnsutvikling, med helhetlig ansvar for samfunnsplanlegging, lokal transport, klimatilpasning, miljøvern, kultur og næringsutvikling.

Ut fra dagens sterkt sentraliserte og fragmenterte oppgavefordeling i mange forskjellige regionale strukturer, burde det ligge til rette for massiv desentralisering til større og sterkere kommuner. Det kan innføres ett lokalvalg i stedet for to. Mye av det tradisjonelle interkommunale samarbeidet kan nedlegges. Behovet for regional samordning kan organiseres fleksibelt ut fra de nye kommunenes behov.

Forpliktende regionalt samarbeid om miljø, klima og areal- og transportplanlegging kan sikres gjennom en lovregulert fellesforvaltning basert på indirekte representasjon fra kommunestyrene.

Det er lett å se motargumenter mot å satse så sterkt på de nye regionkommunene. Fylkeskommunen erstattes av en fleksibel regionforvaltning og indirekte valgte samarbeidsorganer. Det kan bli økt polarisering mellom by og land. Og de nye kommunene kan mene at de har nok oppgaver.

Vi mener likevel en slik forvaltningsmodell kan være interessant å prøve ut på Østlandet. Vi har vært gjennom 40 år med ørkesløs debatt om den moderne fylkeskommunen. Etter år 2000 har Stortinget drøftet nye oppgaver til fylkeskommunen fire ganger. Hensynet til fylkeskommunes overlevelse har ledet til systematisk parallellforvaltning og dobbeltadministrasjon i byregionene. Vi har fått eksempler på komisk oppgavefordeling av hensyn til at fylkeskommunen skal ha noe å gjøre.

Vestfold med sine seks nye regionkommuner og de sentrale kjernekommunene i hovedstadsområdet peker seg ut som perfekte prøveregioner for utvikling av kommunestyrt regionforvaltning. Hvis Stortinget initierer forsøk med Trøndelag fylkeskommune etter tradisjonell tenkning, kan Østlandet utvikle forsøk med nye kreative kommunemodeller som alternativ til fylkeskommunen.

Den stappfulle bilen med ledige fylkesbyråkrater i Buskerud fylkeskommune er en klar indikasjon på at dagens fylkeskommuner har for lite å gjøre. Bilen med den kompetente lasten bør kjøres ut i kommunene og beslaglegges på stedet.

En ny, stor fylkeskommune i Viken er og blir et blindspor i den videre forvaltningsutviklingen. Den regionale forvaltingen på Østlandet må bygges opp nedenfra med utgangspunkt i de nye kommunene.