Utflytting av arbeidsplasser – det riktige grepet?

Våre nordiske naboland har gjort atskillig mer av utflytting. Men i forhold til de bakenforliggende kreftene til hva som oppfattes som en sentraliseringsbølge fra samme regjering, blir denne utflyttingen nærmest som litt symbolsk avlat. Her må det mye større og mer dyptgripende tiltak til.

Regjering og Stortinget må virkelig begynne å styre i stort, og ikke være så opptatt av alle detaljer i løsningsmåter som fylkeskommuner og kommuner er mye bedre til å finne gode lokalt svar på.

En slik «forvaltningsreform» vil ikke bare bety desentralisering av makt, men også av kompetansearbeidsplasser, og da på en måte som er mye mer systemriktig enn den nokså tilfeldige utplasseringen av statlige arbeidsplasser som det nå legges opp til.

Nødvendig kvalitetssikring av tjenesteproduksjon og ulike former for rettsikkerhetsordninger kan løses av uavhengige organer som ikke behøver å ligge i umiddelbar nærhet av regjeringsapparatet, men som i mange tilfelle kan ha godt av å ha en viss geografisk avstand til den tradisjonelle «vi-vet-best-kulturen» i Oslo.

Det er imidlertid også viktig å få en bred politisk enighet om hva som er av en slik karakter at det må være «likhet» i hele landet, for at det skal bli nok handlingsrom til lokale og regionale myndigheter til å finne gode løsninger. Faglig utviklingsarbeid kan i mye større omfang skje i samarbeid mellom staten og KS, og de enkelte kommuner og regioner/fylkeskommuner hvor det gjennomføres slik systematisk forsøksarbeid.

Den kommende kommune- og regionreformen er en strålende anledning til at regjeringen virkelig kan vise vilje og evne til å endre maktforholdene i det så sentralstyrte landet vårt. Det betyr at oppgaver og ressurser må overføres til kommunene og de nye regionene i et omfang og av en slik karakter at både politikere og folk flest skjønner at det reelt er en ny giv for lokalt og regionalt demokrati, og at beslutningene virkelig i mye større grad skal skje nært dem som berøres.