Stiftelsen Signo har et landsdekkende bo-, omsorg- og aktivitetstilbud for døve og hørselshemmete, døvblinde og andre med behov for tilrettelagte tjenester i et tegnspråkmiljø i Sandefjord. Her ordfører Bjørn Ole Gleditsch i samtale med Rachada Chotsuk via tolken Bente Aanerud. Foto: Magnus K. Bjørke

Hele landet må dele regningen

Debatt. Det er ikke er logisk at vertskommunen tar regningen alene, men at hele landet er med på å dele kostnadene til de som har behov for spesialiserte tjenester.
10.5 2017 10:13
Vi trenger ikke bortfall av forskrifter, men klarere regler.

På lederplass i Kommunal Rapport 27. april 2017 støttes en opphevelse av forskriften som regulerer kommunenes dekning av utgifter til helse- og omsorgstjenester (FOR 2011-12-16-1348).

Forskriften gir vertskommuner rett til refusjon fra hjemkommuner for utgifter til helse- og omsorgstjenester til brukere som bosetter seg i vertskommunen etter endt opphold i institusjon.

En artikkel i Kommunal Rapport 4. mai viser at Kommune-Norge er splittet i spørsmålet om forskriften bør oppheves. Landsdekkende spesialisttjenester for de sjeldne diagnosene står i fare for å måtte vike for rendyrking av oppholdsprinsippet.

Vi mener at vi ikke trenger bortfall av forskrifter, men vi trenger klarere regler.

Dersom forskriften oppheves, vil Sandefjord kommune få økte, årlige utgifter til helse- og omsorgstjenester på mer enn 5 millioner kroner. Dette vil være som en følge av tidligere Fossnes Sentralhjem i Stokke.

I tillegg er Sandefjord vertskommune for Aberia Proff AS, en institusjon som tar imot ungdom som av forskjellige grunner må ut av foreldrehjemmet i kortere eller lengre perioder. De ungdommene som velger å bosette seg i Sandefjord etter opphold i Aberia Proff AS, blir også Sandefjord kommunes ansvar dersom forskriften oppheves, og all erfaring tilsier at enhver tilflytter etter opphold i institusjon har behov for ekstraordinære og til dels sterkt ressurskrevende tjenester.

Avtalebaserte virksomheter

I Kommunal Rapport 27. april omtales også en annen utfordring som Sandefjord kommune står overfor. Problemstillingen er ikke knyttet til opphør av nevnte forskrift, men til betalingsansvar for tjenester som ytes i avtalebaserte virksomheter. Utfordringene dette medfører, er blitt aktualisert i diskusjonene rundt forslaget om opphevelse av forskriften.

Sandefjord er vertskommune for flere avtalebaserte virksomheter, hvor den største er Signo i Andebu. Signo har et meget godt landsdekkende bo-, omsorg- og aktivitetstilbud for døve og hørselshemmete, døvblinde og andre med behov for tilrettelagte tjenester i et tegnspråkmiljø.

Det er allikevel store økonomiske utfordringer knyttet til virksomheten, fordi flere hjemkommuner mener at de som mottar tjenester fra Signo, har valgt å flytte til en annen kommune, nemlig Sandefjord, og at hjemkommunens ansvar og betalingsplikt, dermed opphører.

Signo bygger imidlertid hele sin virksomhet på avtaler om kjøp av virksomhetens tjenester. Brukeren flytter til Signo, ikke fordi det ligger i Sandefjord, men fordi det er på Signo det spesielle opplærings- og omsorgstilbudet befinner seg. Sandefjord kommune er ikke involvert i disse avtalene.

Kommunen blir likevel raskt part i sakene når hjemkommunene ikke ivaretar sitt «sørge-for-ansvar» og sin betalingsplikt. Dette er en raskt økende tendens og en meget stor utfordring for Sandefjord kommune, noe som bekymrer ordfører Bjørn Ole Gleditsch svært. Tall han har innhentet fra Virke, hovedorganisasjonen for tjenestenæringene, tilsier at kommunen i verste fall vil få 138 millioner kroner årlig i økte kostnader (og dette gjelder bare Signo med sine ca. 90 beboere).

En annen avtalebasert virksomhet er Vidaråsen Landsby, som ble opprettet i 1966 og er et bo- og arbeidsfellesskap som eies av Landsbystiftelsen, opprinnelig skotsk under navnet Camphill. Seks slike landsbyer er spredt over hele Norge.

Vidaråsen Landsby er en avtalebasert virksomhet som hovedsakelig tar imot mennesker med psykisk utviklingshemming. Tilbudet finansieres av statstilskudd med bidrag fra den enkelte beboers hjemkommune dersom hjelpebehovet er større enn det statstilskuddet dekker.

Betalingsansvar

Sandefjord vil gjerne si ja til alle som ønsker å bosette seg i kommunen. Men hvis det skulle bli slutt på refusjon mellom kommuner for helse- og omsorgstjenester, og/eller hjemkommuner kan fraskrive seg sitt ansvar for beboere i avtalebaserte virksomheter uten konsekvenser, må det gjøres klart hvordan regningen skal betales.

Utgiftene til for eksempel døgnbasert omsorg fortsetter – og det er ofte tale om millionbeløp for den enkelte bruker. Hvis enhver vertskommune skal kunne opprettholde en god helse- og omsorgstjeneste generelt, må slike uforutsette ekstrakostnader kompenseres.

Kommunal Rapport skrev i sin artikkel at «det er logisk at vertskommunen tar regningen», og støtter dermed forslaget i høringsbrevet fra departementet om å oppheve forskriften og derved oppheve refusjonsadgangen.

Nei, vi mener det ikke er logisk. Det vitner i stedet om stor avstand til problemstillingen.

Vi mener det er logisk at hele landet er med på å dele kostnadene til de som har behov for spesialiserte tjenester. Vertskommuner vil alltid ha kostnadene for servicetjenester og felles tilbud. Men hjemkommunen og/eller staten må dekke kostnadene ved spesialtilbudene slik at vårt samfunn opprettholder et felles ansvar for å yte gode tjenester til dem som trenger det mest; hva det enn måtte koste. 

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.