– Vi må stille spørsmålet om hva som er vår politikk for å svekke virkningen av Brexit og Trump, og for å unngå at vårt kontinent rives i stykker av Wilders, le Pen og Urban, skriver Nils Røhne. Illustrasjonsfoto: Pete Maclain, Polaris/NTB scanpix
– Vi må stille spørsmålet om hva som er vår politikk for å svekke virkningen av Brexit og Trump, og for å unngå at vårt kontinent rives i stykker av Wilders, le Pen og Urban, skriver Nils Røhne. Illustrasjonsfoto: Pete Maclain, Polaris/NTB scanpix
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Vårt lille bidrag: EØS-avtalen

EØS-avtalen er Norges lille bidrag til stabilitet og forutsigbarhet i en situasjon der Europa igjen står på kanten av stupet.

Forsvaret for EØS-avtalen er kanskje det viktigste bidrag vi kan gi, for ikke ytterligere å styrke de krefter som vil bryte opp Europa og stenge grenser.

Erik Solheim sa en gang, da han så utover verden, at vi i Norge lever «i slottet opp i åsen». Denne beskrivelsen passer bedre enn noen gang. Vi lever i fred, frihet og velstand.

Velstanden står i sterk kontrast til det bilde vi hver dag får presentert fra verdens kriseområder. For en tid siden meldte NRK at 4,5 milliarder dollar skal til for å redde 20 millioner mennesker fra sultedøden i Jemen, Somalia, Sudan og Nord-Nigeria. Hvis Norge finansierte dette hjelpebehovet alene, ville det bare utgjøre rundt 3 promille av oljefondet! 

Og skal vi ha et håp om å unngå at slike kriser dukker opp igjen og igjen, må vi få slutt på det vi kan kalle et internasjonalt anarki. FNs sikkerhetsråd måtte hatt kraft og evne til å realisere R2-strategien (Responsibility to Protect) – retten og forpliktelsen fra verdenssamfunnet til å gripe inn med makt, for å stoppe slike lidelser. I dag er dette en fjern drøm. Verden og Europa er i ferd med å vende tilbake til nasjonalismen og proteksjonismen.

For ikke lenge siden kom jeg over en bok med en samling essays av Stefan Zweig. Zweig var en av de mest populære og oversatte forfattere i forrige århundre. Boka heter «Europe on the Brink» og handler om tiden mellom første og andre verdenskrig.

Zweig beskriver ei tid da, for å bruke vår tids terminologi, «America First»-ideologien fikk fotfeste. Ei tid da en trodde at ei trygg framtid kunne sikres dersom hvert land bygde høye gjerder rundt seg selv og stengte grensene.

Når en leser essayene, sitter en igjen med et skremmende inntrykk av hvor mange likhetstrekk det er mellom mellomkrigstidens europeiske utvikling og vår tid, forsterket av en svært negativ utvikling i USA. Det er et hav av forskjell mellom en Franklin D. Roosevelt og en Donald Trump.

Den største politiske oppgaven, også for Norge, og dermed for Arbeiderpartiet, en oppgave som er større og viktigere enn ulv og diskusjoner om alle slags reformer, er hvilke bidrag vi kan gi for i det minste ikke å bidra til enda mer splittelse og svekkelse av troen på et internasjonalt samarbeid.

Vi må stille spørsmålet om hva som er vår politikk for å svekke virkningen av Brexit og Trump, og for å unngå at vårt kontinent rives i stykker av Wilders, le Pen og Urban osv. 

Det er å si nei til proteksjonisme, forsvare betydningen av åpne grenser og en internasjonal handel, rammet inn av multilaterale avtaler med arbeidstakerstandarder. Ikke henge oss på nasjonale bølger, men som Zweig sier det, bekjempe «… vår tids pest av nasjonalisme, materialisme og spissborgerlighet.

Vi kan bare bevare den europeiske kulturs kronjuveler innenfor filosofi og litteratur gjennom praktisk åndelig integrasjon (…) ved å bygge et moralsk og verdimessig forsvar for enhet mot oppsplitting, for toleranse mot intoleranse, for kollektiv forstand mot uvitenhet …»

Spørsmålet blir derfor inn mot stortingsvalget: Hva kan Norge bidra med i denne sammenheng, i en situasjon der Europa igjen er «on the brink» – på kanten av stupet.

Det er ikke så mye. Vi har jo valgt å være mer en betrakter mer enn en deltaker i de europeiske samarbeidsbestrebelser. Men noe kan vi gjøre, for vi har en livslinje til Europa – EØS. Forsvaret for EØS-avtalen er kanskje det viktigste bidrag vi kan gi, for ikke ytterligere å styrke de krefter som vil bryte opp Europa og stenge grenser.

Derfor er et av de viktigste spørsmålene inn mot stortingsvalget at ikke minst vi i Arbeiderpartiet tydelig og klart står fram som en forsvarer av betydningen av et internasjonalt, forpliktende samarbeid.

Hvordan gikk det så med Zweig? Han opplevde jo at den ødeleggende nasjonalismen i form av nazisme brakte en katastrofe over Europa. Pasifisten og internasjonalisten var vitne til sivilisasjonens sammenbrudd. Han trodde at nazismen ville vinne. Han orket ikke leve i en slik verden.

Den 23. februar 1942 begikk han og kona Lotte selvmord. Som det heter i bokas innledning: «Hadde han holdt ut noen måneder til, ville han fått oppleve at ’krigslykken’ snudde, og at Europas selvødeleggelse ikke var fullstendig.»