Løft folkehelsen!

Summen av alle helseplaner og helsedebatter gir et inntrykk av et helsepolitisk hovedmål i retning av flest mulig behandlete pasienter raskest og billigst mulig. Det er ikke noe dårlig mål isolert sett. Men bør dette være vårt hovedmål? Er det ikke et friskere og mer arbeidsdyktig og skapende folk som burde være vårt overordnete helsemål?

Norsk helseutvikling er ikke spesielt god, til tross for ett av verdens aller beste behandlingstilbud. Ja, vi lever lenger. Men andre land har større framgang. Vi faller derfor på listen over levealder når land sammenliknes.

Vi er ett av landene i Nord-Europa med minst daglig fysisk aktivitet i voksenbefolkningen, med høyest sykefravær i arbeidslivet, andelen med fedme øker, og det er en urovekkende økning i psykiske plager og antall uføre blant ungdom. Dette blir det flere pasienter av. Dette gir færre friske og dårligere folkehelse.

Nevnte utfordringer og den framveksten av kroniske sykdommer som følger med, kan vi ikke behandle oss ut av. Vi snur ikke fedmeepidemien og økningen i type 2 diabetes med flere fedmeoperasjoner og bedre behandlingstilbud til dem som allerede har problemene.

Vi kan heller ikke behandle oss ut av den eksplosive kostnadsveksten helsesektoren er inne i. 85 prosent av tapte leveår skyldes ikke-smittsomme sykdommer, ifølge WHO. Ønsker vi å snu denne trenden og statistikk, er det årsakene til uhelse, sykdom og for tidlig død vi må gjøre noe med. Det «nye sykdomsbildet» i kombinasjon med mye ny kunnskap om helseatferd og helseårsaker, gjør behovet for ny helsepolitikk påtrengende.

Fokuset på kommunene må bli langt større. Det er de som er vårt viktigste operative nivå i folkehelsearbeidet. Kommunene må rett og slett rustes til å følge opp folkehelselovens intensjoner. Jeg mener det bør øremerkes en «folkehelsemilliard» til kommunene over en fire–femårsperiode. Det vil sikre stilling som folkehelsekoordinator og den ønskete tverretatlige involveringen.

Samtidig må vi ha målrettet og ambisiøs bygging av våre viktige folkehelsearenaer. Det innebærer mer helsefremmende barnehager, skoler og eldreinstitusjoner. Vi må sørge for sunn mat til elevene og frisk luft til de eldre.

Dette innebærer også bedre oppfølging av risikogrupper gjennom styrking og videreutvikling av frisklivssentraler og lærings- og mestringssentre. Vi må i tillegg systematisere arbeidet i nærmiljøene.

Det viktig å minne om at disse grepene vil kunne bidra til å minske fattigdom og redusere sosiale forskjeller i Norge. I dag er tungvektere i helsedebatten i hovedsak pasientorienterte.

Høyre ser ut til å følge i samme spor. Deres partiprogram har nærmest ensidig fokus på mer og bedre behandling, mens pleie og omsorg i denne sammenheng blir sørgelig foreldet. Jeg ønsker meg en balansert helsedebatten som fokuserer på både helsefremming og behandling.

I så fall blir vi ikke det første land som demonstrerer slik økt helseforståelse. Premierminister Gordon Campell gikk i 2005 i provinsen British Columbia i Canada til valg med helse som et hovedtema. I motsetning til den norske helsedebatten var hans helsepolitiske hovedbudskap behovet for økt satsing på helsefremmende og forebyggende arbeid. Provinsen kunne ikke reparere seg til friskhet og livskraft. Det var gjennom å fremme årsakene til god helse og samtidig redusere årsakene til uhelse at deres visjon om å bli Nord-Amerikas mest sunne og livskraftige befolkning skulle realiseres.

Campell vant valget og bevilget straks 500 millioner kroner til en kampanje for økt fysisk aktivitet og sunnere mat. Fra å være en nasjon langt nede på verdens helsestatistikker har Canada gjennom langvarig og målrettet folkehelsearbeid løftet seg opp i det ypperste tetsjiktet.  

Kan vi følge opp de senere års folkehelsemeldinger med konkret handling? Hva med å utarbeide en nasjonal handlingsplan for det helsefremmende arbeid der det settes konkrete og forpliktende mål?