I juli rullet de første av Oslo kommunes 150 elsykler ut på veiene. Dette er ett av tiltakene for å nå målet om halvering av klimagassutslippene fra mot 2020. Foto: Britt Glosvik
I juli rullet de første av Oslo kommunes 150 elsykler ut på veiene. Dette er ett av tiltakene for å nå målet om halvering av klimagassutslippene fra mot 2020. Foto: Britt Glosvik
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Klimabudsjett som politisk verktøy

Ved å bruke klimabudsjett, kan Oslo gjennomføre en ambisiøs klimapolitikk.

Som med et vanlig pengebudsjett, vil vi justere tiltakene, og kanskje bytte ut tiltak.

Da vi tok over styringen av Oslo i 2015, satte Ap-, MDG- og SV-byrådet seg høye klimamål for hovedstaden. Vi skal halvere utslippene av klimagasser i 2020, og kutte hele 95 prosent i 2050.

For å klare dette, må vi føre et systematisk klimaarbeid. Derfor har vi utviklet et klimabudsjett for å følge byens utslipp. Dette vakte oppmerksomhet også utenfor landets grenser.

Klimabudsjettet følger den vanlige budsjettprosessen. Budsjettet for 2017 viser hvordan de 42 tiltakene vi setter inn vil bidra til å redusere CO₂­-utslippet til Oslo-lufta med 836.000 tonn i 2020, sammenliknet med utslippet i 2013 (sist kjente tall fra SSB).

Hvert år i budsjettet fram til 2020 har et eget mål for hvor mye CO₂ Oslo kan slippe ut det året. I år er målet at et utslipp på 1,2 millioner tonn, 241.000 tonn mindre enn i 2013.

Klimabudsjettet viser hvilke tiltak som må gjennomføres for at Oslo skal nå klimamålene. Du kan se hvor mye hvert av de 42 tiltakene skal kutte, når dette skal skje, og hvem som har ansvaret.

Klimabudsjettet gjør det mulig å gjennomføre en ambisiøs klimapolitikk, og det gjør klimapolitikken i Oslo gjennomsiktig for alle. Alle kan se hva tiltakene skal kutte, når de skal virke, og om vi lykkes eller mislykkes med å gjennomføre dem. Vi tror dette er avgjørende for å kunne føre en seriøs klimapolitikk.

Dette blir tydelig når vi sammenlikner med den nasjonale klimapolitikken. Der er regjeringens klimamål uklare. Ingen vet helt når eller hvor mye klimagasser som skal kuttes, og det er uklart hvem som har ansvaret for hvert enkelt tiltak. Det eneste som i grunnen er veldig klart, er at utslippene fortsatt er altfor høye, og at regjeringens viktigste tiltak er å kjøpe kvoter i andre land. Og det er det vanskelig å kontrollere effekten av. 

Budsjettet inneholder både tiltak vi selv kan gjennomføre, og tiltak der vi er avhengige av andre. Ett eksempel: Vi var avhengig av staten for å få lov til å innføre tids- og miljødifferensierte bompengesatser. På grunn av sommel hos samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen ble dette forsinket, og vi kommer først i gang i høst. Dermed blir utslippene fra veitrafikken større enn de burde ha blitt i 2017. Heldigvis viser budsjettet at tidsplanen fram mot hvor mye vi kan slippe ut i 2020, holder.

De 42 tiltakene har ulik grad av usikkerhet. Det er nøye beskrevet i budsjettet. Usikkerheten er høyere for de tiltakene der vi må samarbeide med andre parter (næringsliv, nabofylker eller staten) eller der vi er avhengig av nye regler eller tillatelser. Som i en vanlig budsjett- og regnskapsprosess følger vi derfor vi opp og rapporterer framdriften hvert kvartal.

Den aller første kvartalsrapporten viser at vi ligger foran utslippsmålet vi har satt oss for CO₂-kutt fra fossil oppvarming. Det vet vi blant annet fordi klimabudsjettet bruker salg av fyringsolje i Oslo som indikator, og dette salget har falt kraftig.

Vi ligger litt etter på å komme i gang med utslippskutt i trafikken, særlig fordi regjeringen har forsinket innføringen av miljødifferensierte bomtakster. I sum ligger vi så langt ganske godt an.

Vi har måttet utvikle mye fra bunnen av. Statistikken på utslipp er mangelfull, og vi har derfor laget egne måleindikatorer og nye rutiner for rapportering. For noen av tiltakene har det vært mulig å sette resultatmål i tonn kuttet CO₂, for andre setter vi mål for grupper av tiltak. Særlig innen transport er det utfordrende å holde effekter av tiltakene fra hverandre.

Vi har blitt kritisert for at budsjettet mangler en referansebane som viser hva utslippene ville blitt om kommunen ikke gjorde noe. Det kunne vært et nyttig verktøy. På den annen side er dette tidkrevende å utvikle og vedlikeholde, og ganske uinteressant for atmosfæren. Det viktigste er at utslippene kuttes, ikke hvordan det ville sett ut hvis vi ikke gjorde noe.

Nå er vi i gang med å lage neste års klimabudsjett. Som med et vanlig pengebudsjett, vil vi justere tiltakene, og kanskje bytte ut tiltak med noen som er mer effektive.

Vi lærer og tar med oss ny metodikk, innspill og forslag til forbedringer. Men målene og premissene for hvor mye CO₂ som skal kuttes – de ligger selvfølgelig fast.