– Utsatte barn trenger barnehageansatte som forholder seg til egne faglige vurderinger og norsk lovverk, skriver Clas Jostein Claussen. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB scanpix

Utsatte barn trenger ikke godhetsidioti

Debatt. Kommunalt godhetsidioti, i form av standardiserte lovbrudd og dårlig faglig skjønn, undergraver gode intensjoner i arbeidet for utsatte barn.
23.10 2017 09:32
Kommunale ledere må være kritiske til verktøy og holdninger som kan undergrave legitimiteten og støtten til innsatsen for utsatte barn.

Kommunene ønsker å styrke innsatsen for barn som utsettes for vold, overgrep og omsorgssvikt. Barnehagene gis en sentral plass i satsingen. Kontakt og samarbeid med foreldre tillegges økt vekt, blant annet ved at man skal bli mer pågående for å identifisere og avhjelpe problemer.

En del kommuner har utarbeidet mal/skjema med spørsmål som skal brukes ved oppstartsamtaler med foreldrene. En del av spørsmålene har en karakter og et innhold som gir grunn til ettertanke og bekymring.

Enkelte er i strid med bestemmelser i personopplysningsloven. Andre framstår som plumpe, upassende og inadekvate i forhold til hensikten, og kan føre til at foreldre som trenger hjelp, lar være å be om dette.

Gode intensjoner undergraves av manglende juridisk kompetanse og dårlig faglig og etisk skjønn. Det er derfor viktig at kommunale ledere er kritiske til verktøy og holdninger som kan undergrave legitimiteten og støtten til kommunenes innsats for utsatte barn.

Et eksempel: Porsgrunn kommune har utarbeidet et skjema som brukes som mal for foreldresamtaler. Blant de 25 punktene i malen inngår følgende spørsmål:

  • Hvilke elementer fra egen oppvekst ønsker du/dere å videreformidle til egen barn?

  • Hvilke elementer fra egen oppvekst ønsker du/dere IKKE videreformidle til egne barn?

Det første spørsmålet framstår som uskyldig og hyggelig. Men det er uvisst hva eventuelle svar kan frambringe av relevant og pålitelig kunnskap. Spørsmålet framstår som manipulerende når det ses i relasjon til oppfølgingsspørsmålet. Det brukes som «inngangsdør», og når man har kommet inn, snus fokus mot eventuelle negative opplevelser (elementer) i foreldres barndom.

Spørsmålene er i strid med personopplysningslovens § 11, ettersom «den behandlingsansvarlige skal sørge for at personopplysningene som behandles bare nyttes til uttrykkelig angitte formål som er saklig begrunnet i den behandlingsansvarliges virksomhet».

Barnehagen har ut fra dette kun anledning til å behandle, dvs. innhente og lagre, opplysninger som skal brukes til uttrykkelige angitte formål som er begrunnet i barnehageloven. Rutinemessig innhenting av opplysninger om barnehageforeldres barndom er klart ulovlig.

Men det er kanskje mer betenkelig at spørsmålene framstår som frikoplet fra etiske prinsipper og «vanlige folks» normer for hva barnehagen, uten foranledning, kan få seg til å spørre om.

Ut fra etiske betraktninger bør barnehagen være klar over at man ved å stille slike spørsmål også pådrar seg betydelig ansvar når det gjelder å forholde seg til og avhjelpe eventuelle traumatiske reaksjoner. Enkelt sagt: Man bør være varsom med å stille spørsmål som kan gi svar man kan få problemer med å håndtere.

  • Hvordan er deres forhold til alkohol og rusmidler? Eks: når barna er til stede?, har dette endret seg etter at dere fikk barn?

Man kan godt tenke seg situasjoner hvor barnehagelæreren, ut fra juridiske, etiske og faglige vurderinger, bør stille et slik spørsmål til foreldre. Men begrunnelsen for å gjøre dette må være knyttet til kontekst eller foranledning.

Spørsmål som dette kan være både legitime og nødvendige og bli opplevd av foreldrene som rimelige, dersom de stilles i situasjoner hvor alkoholbruk er aktuelt tema. Men å stille et slik spørsmål som virkemiddel for å få opplysninger om og inntrykk av foreldres forhold til alkohol og (ulovlige?) rusmidler, er ikke i samsvar med barnehagens oppgaver og ansvar, og er derfor i strid med personvernlovens § 11.

Man kan innvende at det er viktig å snakke med foreldre om rus når barna er til stede. Men dette bør gjøres på andre og langt mindre konfronterende og direkte måter enn dette. Det er nemlig grunn til, ut fra «bøttevis» med forsking, å anta at spørsmål som dette ikke fungerer etter hensikten. Sannsynligheten for underrapportering er stor, spesielt for familier med rusproblemer.

I tillegg kan man ikke se bort fra at intervjuerens forståelse av og forhold til bruk av rusmidler vil kunne ha betydning for tolkning og oppfølging. Rødvin til søndagsmiddagen oppfattes forskjellig.

Under avsnittet «Vold/Overgrep/Krenkelser» angis spørsmålet:

«Kan du huske om barnet ditt noen gang har blitt skadet, såret, vært utrygg eller redd – Eventuelt i hvilke situasjoner har dette vært», og:

«Har barnet sett at du eller andre i barnets nettverk/familie har blitt skadet, såret, vært utrygg eller redd?»

Intensjonen med spørsmålene er åpenbar, men det er høyst usikkert om de vil ha ønsket effekt. Det finnes dessverre situasjoner hvor slike spørsmål, om enn kanskje litt bedre formulert, bør stilles, for å sikre utsatte barn hjelp. Men da bør situasjonen og relasjonen mellom samtalepartnerne være av en slik karakter at spørsmålene framstår som legitime og i alle fall forståelige for begge parter.

Utsatte barn trenger barnehageansatte som forholder seg til egne faglige vurderinger og norsk lovverk. De trenger ikke kommunalt godhetsidioti, i form av standardiserte lovbrudd og dårlig faglig skjønn.

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!