Konkurransedirektøren ser bare halve virkeligheten

I et intervju med Kommunal Rapport 2. november viste konkurransedirektør Lars Sørgard også liten innsikt i det innovasjonsarbeidet kommunesektoren har gått i bresjen for de siste tiårene innenfor avfallsbransjen. KS Bedrift vil gjerne bidra til å få fram aspekter konkurransedirektøren velger å se bort fra.

Konkurransedirektøren forsøker å gi inntrykk av nøytralitet, men uttrykker samtidig mangel på rot i virkeligheten. Selvsagt kan det være fordeler med konkurranse, men det er også ulemper – akkurat som det er fordeler og ulemper med egenregi.

I mange tilfeller er det den kommunale avfallsbransjen som sørger for at det faktisk er konkurranse i et område. Hvis de private ikke har konkurranse, har prisene en tendens til å ta av i private monopoler. Det skjer ikke med kommunale selskaper fordi prisene fastsettes på kontrollert vis, blant annet gjennom styringssignaler fra eiere som også har interessene til lokalt næringsliv i tankene.

Benchmarking viser også at det over tid ikke er noe som helst hold i at anbudsutsetting gir lavere priser enn egenregi. Det gir heller ingen statistisk signifikant forskjell på kundetilfredshet.

Der det blir forskjeller, er eksempelvis når det gjelder HMS og kommunenes fleksibilitet til å gjøre endringer.

Det viktigste er kanskje det helt grunnleggende samfunnsansvaret. Der står kommunene og deres selskaper i en særstilling, og kan ikke trekke seg unna når det måtte passe dem av økonomiske årsaker. Vi har et både lovpålagt og etisk ansvar for miljøet.

Konkurransedirektøren kommer også inn på innovasjon, og snur det hele på hodet. Det er hevet over tvil at den kommunale avfallsbransjen viser sterk vilje til innovasjon. Han forsøker å gi inntrykk av noe annet.

Siden 2004, da forurensningsloven ble endret med hensyn til hva kommunene skal ha ansvar for, så er det kommunene, og ikke de private aktørene som har investert i anlegg – og stilt krav om stadige forbedringer i miljøytelse.

Det er fritt fram for private aktører å håndtere næringsavfall fra tjenesteytende næringer som utgjør like store mengder som husholdningsavfallet. Men det gir åpenbart ikke nok insentiver til private aktører å ta det samme ansvar for investeringer som kommunale aktører har gjort.

Da konkurransedirektøren forholder seg til dette på et teoretisk plan, så kan han svares med at: Nei, det er de private som ikke har insentiver til forbedring, fordi a) de er tjent med å høste inntekter av investeringer så lenge som mulig, og b) de har ikke lovpålagte krav som kommuner har med hensyn til husholdningsavfallet.

Ergo, hvis private ikke tjener penger på et prosjekt, så kan de risikere å gå konkurs eller trekke seg ut av prosjektet/avtalen/prosessen. I begge tilfeller sitter kommunene som har ansvaret tilbake, og må likevel løse utfordringene. Vi har to ferske eksempler på det knyttet til innsamling av avfall.

Det er altså atskillig flere usikkerhetsmoment her som konkurransedirektøren velger å se bort fra, til fordel private og disfavør kommunale aktører.

En skal også være klar over at de kommunale avfallsaktørene er underlagt et helt annet styringsregime, kontroll og overvåking fra både innbyggere og myndigheter på flere nivåer.

Her kommer private konkurransemessig ut på en svært fordelaktig måte, og kanskje burde direktøren interessere seg vel så mye for hvordan private aktører i avfallsbransjen kan bli mer transparente overfor både innbyggere og myndigheter med tanke på hvordan avfallet behandles, hvordan penger brukes, prising og hva som foregår i styrerommet – slik åpenhet kommunale selskaper er gjenstand for.

Det er uheldig om Konkurransetilsynet utvikler en kultur som bare tilgodeser én av aktørene i konkurransen.