Clas Jostein Claussens kritikk mot spørsmål som foreldre til barnehagebarn i Porsgrunn blir stilt, er møtt med reaksjoner fra kommunalsjefen. Her svarer Claussen. Illustrasjonsfoto: Jan Haas, NTB scanpix

Om godhetsidioti og feighet

Debatt. Jeg er ikke feig, og jeg har tro på at erfaring, forsking og vilje til faglig (selv-)kritikk er viktig for å kunne hjelpe utsatte barn.
13.11 2017 16:41
Ettersom motivene for innsats anses som de beste, kan man havne ut i idioti om man ikke makter å ha kritisk og faglig distanse til egen virksomhet.

I et innlegg i Kommunal Rapport stiller jeg meg kritisk til spørsmål som barnehageansatte i Porsgrunn kommune skal stille foreldre. Min påvisning av lovbrudd og dårlig faglig skjønn, sammen med spisset overskrift og karakteristikker av sak og ikke personer, får kommunalsjef Tollef Stensrud til å reagere sterkt – så sterkt at han tydeliggjør standpunkter og faglig orienteringsevne som ikke kan styrke kommunens omdømme.

Men det er mest overraskende og alvorlig at kommunalsjefen, som kommunens representant, ikke makter å forholde seg til kritikken, og i stedet forsøker å mistenkeliggjøre mine motiver og holdninger.

Kommunalsjefen hevder at jeg «forsøker å underbygge (min) feige holdning til det faktum at altfor mange barn vokser opp i utrygge og skadelige omgivelser».

Han mener også jeg «fortjener å bli karakterisert som en feiging». Og han er misfornøyd med at jeg ikke «applauderer» det han selv vurderer som «nybrottsarbeid».

Kommunalsjefens beskrivelser av undertegnede fortjener ingen kommentarer. Men de er, sammen med artikkelens mangel på faglig og saksorientert innhold, interessante fordi de illustrerer sentrale trekk ved det jeg betegner som«godhetsidioti». Fenomenet er ment å beskrive «de godes» (og ikke de feiges) motiver for innsats.

Ettersom motivene for innsats anses som de beste, kan man havne ut i idioti om man ikke makter å ha kritisk og faglig distanse til egen virksomhet. Intensjon og innsatsen kan bli viktigere enn resultatet. Når man i tillegg opplever at man er fremst i kampen for det «gode», gjennom det kommunalsjefen (mis-)oppfatter som «nybrottsarbeid» (for utsatte barn), går det galt.

Et annet trekk ved «godhetsidioti» er at kritikk primært møtes med følelser og mistenkeliggjøring av motiver, nettopp fordi det man vil gjøre, primært har basis i følelser og i mindre grad er fundert  på kunnskap,  forsking og lovverk. Kommunens utsagn om at: «Vi forsøker å unngå at opplysninger som framkommer i slike samtaler skal komme i konflikt med personvernloven», framstår som forvirrende og oppsiktsvekkende.

Utsagnet illustrer ikke bare et lemfeldig forhold til norsk lov. Det indikerer mangel på grunnleggende profesjonell forpliktelse når det gjelder å behandle alle foreldre med respekt. Det hjelper ikke at motivene er gode.

Min påstand om at kommunen kjemper en kamp for «det gode», dvs. utsatte barn, mot en feiging, underbygges av kommunalsjefens måte å uttrykke seg på. Kommunen (vi) «utfordrer til en duell i Porsgrunn, på en dertil egnet dato før året er omme». Jeg kan «gjerne ta med egen sekundant». 

Jeg er usikker på hvordan en slik kuriøs invitasjon bør håndteres. Jeg har ingen sekundant, og har ikke erfaring fra adelskap eller riddervesen. Men jeg er ikke feig, og jeg har tro på at erfaring, forsking og vilje til faglig (selv-)kritikk er viktig for å kunne hjelpe utsatte barn.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.