Folkeforvirringen har talt

22 folkeavstemninger ble avholdt på kommunereformens første supermandag, de fleste i Romsdal og på Nordmøre. Flertallet i rundt halvparten av disse kommunene ønsker sammenslåing, mens den andre halvparten sier nei.

Nå skal lokalpolitikerne tygge på resultatene, men utfallet kan bli én sammenslåing: Eide og Fræna. Kanskje får Molde med seg noen. Folkeviljen i de andre ja-kommunene blokkeres av nei-kommunene.

Det viktigste argumentet for lokale folkeavstemninger er at de gir stor politisk legitimitet, men folkeavstemningene om kommunesammenslåing kan tvert imot svekke den.

Det er store forskjeller på hvordan mandagens folkeavstemninger ble gjennomført. Flere kommuner har hatt en god debatt over tid, en innbyggerundersøkelse om retningsvalg og folkevalgte som har valgt ett – eller kanskje to – alternativer. Her kommer valgdeltakelsen opp til rundt 60 prosent.

I kommunereformen er det blitt utredet og forhandlet i mange retninger etter at Stortinget ba alle kommuner ta «nabopraten». I en slik prosess er det naturlig at det virvles opp mange alternativer. Men lokalpolitikerne har ikke gjort jobben med å sortere dem for velgerne.

Nå ser vi resultatet av folkeavstemninger med tre, fire eller fem alternativer. Det er klart flertall for sammenslåing, men ikke for ett av alternativene. Resultatet er paradoksalt: Politikerne som ville at folket skulle bestemme, får beslutningen i retur, og må kanskje ha en innbyggerundersøkelse for å oppklare forvirringen folkeavstemningen har skapt.

Forvirring om alternativene bidrar til at folk sitter hjemme. Lokalpolitikerne må også ta ansvar for at de ikke har klart å engasjere folk i en debatt om kommunens framtid. Mange har fått det for travelt på slutten til å informere og debattere.

Skrekkeksempelet er folkeavstemning i Rælingen i Akershus. Der hadde de ikke engang et ferdig forhandlet alternativ å stemme over. De bare satte opp et par nabokommuner. Alle partiene i kommunestyret, bortsett fra Høyre og Frp, har gått ut og anbefalt innbyggerne å stemme nei til sammenslåing. Resultatet var gitt på forhånd: 85 prosent nei. Valgdeltakelsen var like forutsigbar: 26,5 prosent.

Hvorfor gidder noen å gjennomføre en sånn farse? Det er ingen som har tvunget noen til å ha folkeavstemning. Og hvis de mener folkeavstemninger er et godt og viktig virkemiddel, så har de gjort sitt ytterste for å vanære det. 

Folkeavstemninger har lokaldemokratiske tradisjoner tilbake til 1890-tallet, har professor Tor Bjørklund vist i flere bøker. De fleste har vært om alkohol og målform i skolen. Historien viser at det fra første stund er blitt stilt krav til flertallet i folkeavstemninger. Det var strenge lovfestete regler for avstemningene om alkoholforbud. For å være bindende måtte minst 50 prosent av alle velgerne stemme for. En sterk avholdsbevegelse og ikke minst kvinnenes deltakelse, 20 år før de fikk stemmerett, sikret flertall likevel.

Historien viser også at lokale folkeavstemninger er blitt brukt taktisk hele veien. Riksmålsforkjemperne sto i spissen for å innføre dem, fordi de som regel fikk flertall, mens målrørsla arbeidet for å stille strenge krav til å tolke resultatet.

Derfor er det en skjønnmaling av folkeavstemninger når tilhengerne framstiller dem som en slags høyere form for demokrati. I debatter lokalt stemples motstandere av folkeavstemninger som mindre demokratisk innstilt. Til og med lokale medier likestiller nei til folkeavstemninger med nei til å lytte til folket. Folkeavstemninger er et politisk virkemiddel for å vinne en politisk kamp.

Men mange av folkeavstemningene om kommunesammenslåinger så langt har dessverre vist at en innbyggerundersøkelse med et representativt utvalg innbyggere er et vel så godt og demokratisk alternativ.