Risiko i glemmeboka

Kommunal Rapport fortalte nylig at nesten hver tredje kommune som besvarte vår henvendelse, ikke hadde finansreglementet til behandling i kommunestyret i forrige periode, slik kommuneloven krever.

Ettersom det å fortelle om regelbruddet ikke er hyggelig, er det ikke usannsynlig at det blant halvparten som ikke svarte, er minst like mange som har forsømt seg.

Hva så, vil noen spørre. «Vi har jo ikke penger å plassere», vil være et omkved – blant annet repetert av ordføreren i Halden i vår artikkel. Han er et godt eksempel på holdningen i mange kommuner. For risikoen ligger jo på børsen, ikke sant?

Slik er det ikke. Risikoen er knyttet både til forvaltningen av eiendelene og av gjelda. Kommunestyret er ansvarlig for kommunens budsjetter, og det inkluderer både finansinntekter og -utgifter. Det viser ikke minst vår artikkel i denne ukes ukeavis. Vik kommune har bundet store lån til 5,56 prosent rente – og Oslo har bundet alt, noe som koster 230 millioner kroner i året akkurat nå.

At kommunestyret ikke behandler finansreglementet betyr helt sikkert at lokalpolitikerne har mindre kunnskap om reglene enn de ellers ville hatt, og at det ikke gis god anledning til å stille kritiske spørsmål som administrasjonen bør ha gode svar på. I verste fall kan reglementet da være i utakt med hva de folkevalgte faktisk ønsker å ta av risiko – og det kan bli inngått avtaler som kommunestyret egentlig ikke ønsker.

At vi til og med finner kommuner involvert i Terra-saken blant dem som ikke behandlet finansreglementet i forrige periode, er nesten litt utrolig. Den saken var nettopp foranledningen til at finansreglementet ble skjerpet. Fylkesmannen fulgte i sin tid tett opp at kommunene faktisk behandlet reglementet på politisk nivå. Når en tredel har droppet politisk behandling av finansreglene, får de som synes staten bør kontrollere kommunene, mer vann på mølla.

Finansmarkedet er betydelig endret siden reglene ble innført i 2010. Det alene er en god grunn til å ta opp reglementet til ny behandling.

I januar 2010 lå tiårige statsobligasjoner på 4 prosent rente. I dag er de nede i 1,33 prosent – altså et reelt fall i rentenivået på 67 prosent. Norges Banks statistikk går tilbake til 1985, aldri har nivået vært lavere enn nå.

Aksjemarkedet har i samme periode økt ganske nøyaktig tilsvarende – børsindeksen har gått fra rundt 360 til drøyt 600 poeng.

I denne perioden har det å låne kort og plassere mest mulig tilgjengelig kapital vært en vinneroppskrift. Slik vil det ikke være framover, rett og slett fordi rentene nå er så lave at de ikke utgjør noen kostnad å snakke om.

Så hva bør kommunen gjøre? Retningen må stakes ut av kommunestyret – ingen andre.

«Plikten til å utarbeide et finansreglement plasserer også ansvaret for forvaltningen tydelig hos kommunestyret selv. I dette ligger det blant annet at kommunestyret må ta stilling til hva som vil være en tilfredsstillende avkastning uten at man tar på seg vesentlig risiko, og et ansvar for å følge opp forvaltningen av finansielle midler og gjeld. Etter utvalgets vurdering er slike generelle krav viktige for å kunne bygge opp under at kommunene har et bevisst forhold til risiko og eierskap til egen finans- og gjeldsforvaltning», skriver kommunelovutvalget i sin innstilling.

Dette er klar tale. Likevel vil ikke utvalget gjøre noe med dette i kommuneloven, blant annet under henvisning til at loven skal være en rammelov.

Så sant kommunene viser at de tar risikoen på alvor, og jevnlig reviderer egne regler, er det en klok konklusjon.