Å avle fram noe bedre

Kommunal Rapport har de siste sju årene satt sammen den omfattende målingen Kommunebarometeret. Vi prøver å gi et bilde av hvilke kommuner som ligger godt og ikke fullt så godt an.

En slik måling kan ikke være komplett, og det vil ikke alltid være kommunen selv som direkte har skylda for en svak plassering. Men en slik måling kan utvilsomt avdekke de områdene hvor det ser ut til at kommunen har potensial for å bli bedre.

Kanskje er det viktigere enn noen gang å måle egen kommunes innsats, ressursbruk og resultater mot andre. Når du skal vurdere hvilken av nabokommunene du bør slå deg sammen med, vil bedriftskultur være ett element. Kommunene er ikke like. Vi ser store forskjeller på korte geografiske avstander.

I en kommunesammenslåing vil det heller ikke være bare kommuner som er like flinke på alt som skal gå sammen til en ny enhet. Faktisk vil det ofte være slik at den ene kommunen er mye bedre på ett feltet enn den andre. Dette klarer du ikke å lese ut av intensjonsavtalene, med sin mer eller mindre tilfeldige arbeidsfordeling mellom de to gamle rådhusene. Men når to eller tre skal bli til én, er det viktig å være bånn ærlig. Ellers er det risiko for at den nye kommunen arver kulturen til den dårligste.

Målstyring som sådan har et langt fra plettfritt rykte. En studie foretatt av Kora (Det nationale institut for kommuners og regioners analyse og forskning) av eksisterende forsking konkluderte tidligere i år med at målstyring har en rekke svakheter.

Også i Norge vanker det kritikk mot enøyd oppmerksomhet om målene alene. «Målstyring basert på kortsiktige tallfestete mål er et klassisk eksempel på manglende kunnskap om ledelse», skriver matematikkprofessor Jan Ubøe ved Norges Handelshøyskole i en kronikk i Bergens Tidende denne uka.

I går var Ubøe med på Kommunal Rapports konferanse om måling i Kommune-Norge, og snakket om nettopp fordelene og utfordringene ved måling.

Målinger gir oss bare en del av virkeligheten. Det er derfor viktig å bruke dem fornuftig – som en del av en helhet. Selv om en måling ikke blir en fasit, er den likevel en viktig kontrollpost. Det hjelper ikke å mene at barnevernet er kjempebra, hvis alle statistikker indikerer det motsatte.

For det er gjerne en sammenheng mellom de store tall og virkeligheten. Om mange elever år etter år sier at de mistrives på skolen, skyldes det mest sannsynlig at det er noe galt med miljøet, ikke at elevene svarer tull på undersøkelsene.

Antakelig er det ikke for mye måling som er utfordringen i Kommune-Norge, men heller at det måles for mye irrelevant og for lite som gir lokalpolitikerne vesentlig styringsinformasjon. Hvordan skal for eksempel kommunestyret vurdere hvilke sektorer som skal prioriteres når det nesten ikke finnes informasjon om hva innbyggerne etterspør?

Når Sandefjord, Andebu og Stokke blir til én kommune ved nyttår, ser det på papiret relativt enkelt ut. Små avstander og generelt gode nøkkeltall i mange sektorer preger alle de tre kommunene – selv om Stokke driver betydelig dyrere enn de to andre.

Men er det barnehagen i Rissa eller Leksvik som skal sette standarden i Indre Fosen kommune? Noen er flinkere enn andre, og det gjelder å innrømme at det ikke alltid er egen kommune. Reformen er en gylden anledning til å lære av de beste, om ikke annet enn for å unngå en dårlig start på et liv som ny kommune.