Det kan bli tvang neste gang

Fram til 1. oktober ligger kommunereformen hos fylkesmennene. På oppdrag fra storting og regjering skal de bruke sin lokale og faglige kunnskap til å gi en helhetlig «tilråding» om kommunestrukturen i sitt fylke. Mange av dem vil tegne et ideelt kommunekart ut fra reformens mål og kriterier.

Fylkesmennene har selvsagt ikke myndighet til å pålegge kommuner å slå seg sammen. Deres råd er interessante som grunnlag for regjeringens proposisjon og Stortingets vedtak neste vår. De vil gi rikspolitikerne en smørbrødliste av sammenslåinger å velge blant.

Men stortingsflertallet har jo slått fast at det bare er aktuelt å vedta sammenslåinger mot kommunenes vilje « … i helt spesielle situasjoner der enkeltkommuner ikke må kunne stanse endringer som er hensiktsmessige ut fra regionale hensyn.» Hva skal rikspolitikerne med en lang liste over mulige sammenslåinger når reformen er basert på frivillighet?

At fylkesmennene skal gi en tilråding, fungerer som en trussel om tvang for å presse flere kommuner til å finne sammen frivillig nå. Kommuner de anbefaler sammenslått, vil leve i usikkerhet, og kanskje gjøre nye forsøk til høsten.  

Få måneder før et valg er den eneste harde valutaen velgere. Et bredt stortingsflertall av Høyre, Frp, KrF, Venstre og Ap er villige til å bruke noe tvang. Tap og gevinst på velgermarkedet vil avgjøre hvor mye.

Ap har ikke gitt noen drahjelp til regjeringens kommunereform så langt. I konkurranse med Senterpartiet om distriktsvelgere vil de ikke gjøre det til våren heller.

Høyre, og dels Frp og Venstre, kan ha noe å vinne på å overprøve «vrange» kommuner, men bare når én kommune stritter imot naboer som ønsker sammenslåing. Problemet er at de fleste steder sier én kommune ja og de andre nei.  

Heller ikke Stortinget vil altså vedta en helhetlig kommunereform neste vår. Så hva skjer da i tiden framover?

Kommuner som «slipper unna» reformen nå, vil merke at ikke alt bli som før. Særlig ikke hvis Erna Solberg får fornyet tillit som statsminister. Da vil det nye inntektssystemet gjøre det mindre lønnsomt å være liten i relativt tettbygde strøk. Kommuner som ikke kan sikre faglig forsvarlige tjenester kan bli pålagt å kjøpe dem fra større kommuner. Flere store kommuner har varslet at de vil stramme inn og ta mer betalt for å være vertskommuner. Den statlige styringen vil bli sterkere, særlig med små kommuner.

Små kommuner vil merke sterkest utfordringene fra tunge trender i demografi og økonomi. Kort sagt: Flere eldre som trenger helse og omsorg, færre unge arbeidsføre og en oljeøkonomi som er over gullalderen.    

Over tusen lokalpolitikere har vært med på en grunnleggende diskusjon om kommunens situasjon og framtid. De har utredet og forhandlet fram avtaler med naboene om hvordan tjenester, administrasjon og politikk kan organiseres i større kommuner. De har fått kunnskap og forståelse som de vil ta med seg videre.

Større regioner kan også komme til å skape en dynamikk for større kommuner. Ap er mer med på regionreformen, det er større vilje i en del fylkeskommuner til å bli større og rikspolitikerne er mer villige til å vedta en ny struktur.

Ap prøvde å reformere kommunestrukturen for 20 år siden, Erna Solberg som kommunalminister for ti år siden og som statsminister nå. Det ser ikke ut til å bli noen gjennomgripende reform av kommunestrukturen før Ap og Høyre står sammen om det – som med andre grunnleggende reformer. Når det heller ikke skjedde på det tredje forsøket med frivillighet, er det ikke sikkert det blir noe fjerde forsøk.