Starten på en reform

Tallenes tale er klar: Innen fristen 1. juli har 75 kommuner funnet sammen i 31 nye kommuner. Det gir en reduksjon på 44 kommuner, til 384. Noen flere kan komme til.

Det er lett å stemple resultatet som en fiasko. Ekspertutvalget mente at kommuner måtte ha et befolkningsgrunnlag på minst 15.000 for å løse sine oppgaver godt på egen hånd. Det tilsier at antallet skal ned mot 100 regionkommuner.

Men fiasko er også et altfor lettvint stempel. Målt mot ekspertutvalgets ideal, som kommunalminister Sanner hele tiden har sagt ikke er mulig å gjennomføre fullt ut i et land med Norges geografi, blir 40 færre kommuner smått. Men 40 kommuner er en større reduksjon på tre år enn på de siste 50 årene til sammen, som Sanner sier i et intervju i denne avisa.

Resultatet må vurderes mot hva som er målet og strategien for kommunereformen. Solberg, Sanner og andre ringrever i de borgerlige partiene har gått til kjernepensum i det politiske håndverket: Hva er det mulig å få flertall for? Helst et bredt flertall sammen med Arbeiderpartiet.

Derfor er Stortingets formulering om å skjære gjennom i «spesielle tilfeller» der regionale hensyn tilsier det, hentet rett ut av Aps program. Så langt er det mulig å få flertall for å bryte med frivillighetslinjen Stortinget vedtok for 20 år siden. Frivillighetslinjen er reell. Regjeringen vil ikke tvinge masse kommuner til å slå seg sammen til våren. Det ville være en altfor stor politisk belastning, og altfor lett å reversere dersom det blir regjeringsskifte.

Hvor mange færre kommuner regjeringen håpet frivillige sammenslåinger skulle gi, vet de foreløpig bare selv. Det må i hvert fall under 400, mente statsminister Erna Solberg i valgkampen i fjor. Jeg har selv tippet at det skulle bli 50 færre, og at det ville være ganske vellykket. Kanskje ville det blitt flere sammenslåinger hvis regjeringen hadde stokket regioner, kommuner, nye oppgaver og nytt inntektssystem bedre. Men det er ikke temaet her.

Poenget er at reformen har satt i gang en prosess. Det er mange nok sammenslåinger til at de vil få en egen dynamikk, sammen med økonomiske og demografiske drivkrefter. Det er en start det er vanskelig for Ap å legge i skuffen. 

Det viktigste for Sanner nå er å legge føringer inn i neste periode, som en ny regjering kan bygge videre på – enten den utgår fra Høyre eller Ap. Ap-leder Jonas Gahr Støre har fastslått at en kommunereform vil fortsette også etter et regjeringsskifte.

Ap har omtrent det samme synet på kommunestrukturen som i Sanners retorikk om «sterke velferdskommuner». I en samfunnsmodell der kommunene er velferdsstatens førstelinje, er det viktig å ha en kommunestruktur som er rigget for denne viktige rollen. Ap er bekymret for at små kommuner ikke klarer å løse sine mange oppgaver godt nok, slik at det blir «likeverdige tjenester over hele landet».

Etter å ha veiledet de lokale prosessene, skal fylkesmennene nå bruke kunnskapen til å gi en tilråding om kommunestrukturen i sitt fylke. Ikke for at regjeringen skal foreslå å tvinge kommuner sammen neste vår, men for å gi den neste regjeringen et grunnlag å gå videre på. De skal vise hvor og hva slags endringer som bør gjøres framover.

Både Høyre og Ap fastholder frivillighet som hovedlinje. Men reformprosessen presser fram en diskusjon nedenfra om mer rikspolitisk styring. Kommunal Rapports lokalpolitikerundersøkelse viser at et knapt flertall ønsker at Stortinget skjærer mer gjennom. Blant de borgerlige partienes lokalpolitikere er det klart flertall for det, mens Ap er delt på midten. 

Antall nye kommuner er oppdatert etter denne kommentaren sto i ukeavisa som kom ut 30. juni.

Red.