Gode tider for lokale leverandører

Sist uke publiserte Kommunal Rapport fjerde utgave av Leverandørdatabasen. Vi har brukt mange timer på å hente inn offentlige opplysninger fra kommunene, skrelle bort en del data av dårlig kvalitet og så sette sammen det resterende i en omfattende database. Basen er både fundament for en rekke artikler om leverandørene og Kommune-Norge, og det er utgangspunktet for ett av våre fire abonnementsprodukter.

Hovedpoenget i den første artikkelen i vår nettavis om den nye databasen, som dekker over 90 prosent av kommuneøkonomien i 2015, var at fire av ti kroner går til lokale leverandører. Oslo drar riktignok opp gjennomsnittet med noen få prosentpoeng, men totalt sett er det en rekke kommuner hvor en høy andel av varer og tjenester blir levert fra leverandører med kontoradresse i samme kommune.

For ordførere landet over bør dette være godt nytt. Databasen vår viser at Kommune-Norge både har anledning til og faktisk kjøper varer og tjenester lokalt. Men skulle vi dømme etter debatten, kan det noen ganger virke som om det er både ulovlig og nærmest umulig å handle lokalt, på grunn av innkjøpsreglene.

Slik er det jo slett ikke.

– Det er jo først og fremst ved å benytte oss av næringslivet at vi støtter det, sier Balsfjord-ordfører Gunda Johansen (Ap) til Kommunal Rapports nettavis.

I kommunene rundt Bodø kan leverandører registrere seg hos det interkommunale innkjøpssamarbeidet for å konkurrere om kontrakter verdt over 100.000 kroner hver. I Bodø får lokale leverandører seks av ti kroner som kommunen bruker. Dette er tilfeldige eksempler, men det viser at det er svært stort spillerom lokalt for å velge lokale leverandører.

I Danmark plikter kommunene i noen tilfeller å hente inn tilbud fra en leverandør som ikke er lokal, ifølge den offentlige utredningen som ligger forut for at reglene nå ble endret på nytt. Slike regler er ikke innført i Norge. 

Utfordringen med de nye reglene, som hever terskelverdien for offentlige anbud, er at langt færre offentlige innkjøp blir gjenstand for åpenhet og innsyn. Det er i seg selv et problem; åpenhet og innsyn er sentralt for å hindre korrupsjon. Innkjøperen kan ikke bare ringe til de samme tre leverandørene hver gang siden en slik praksis vil bli kritisert. Dårlige innkjøpsrutiner er kilde til omdømmetap i flere kommuner hvert eneste år.

EU la for et par år siden fram nye tiltak mot korrupsjon knyttet til offentlige anskaffelser. Åpenhet er ett av tiltakene. En utfordring er at det noen ganger er vanskelig å trenge forbi slagordet og ned til det helt praktiske tiltaket.

Hva betyr egentlig åpenhet? Innen innkjøp synes det ganske enkelt. Fortell innbyggerne om hva som kjøpes inn under Doffin-grensen, og hvem som ble spurt om å levere tilbud. På lederplass for et par uker siden kalte Kommunal Rapport dette for et «Mini-Doffin». Hvis det oppleves som farlig å fortelle omverden hvem du ba om tilbud fra på nye datamaskiner, har du som innkjøper et problem.

Jeg tviler på at Kommune-Norge vil gå i spissen for å publisere disse opplysningene. Kanskje har vi her noe Kommunal Rapport må drive mer undersøkende journalistikk på i årene framover, når antallet anbud i Doffin faller kraftig og stadig flere innkjøp reelt sett vil foregå i det skjulte.

Lokale leverandører kan uansett se optimistisk på framtiden: Det er en myte at kommunene ikke handler lokalt, og reglene endres til å gjøre det enda enklere å gå til de du kjenner – både privat og i jobbsammenheng.