Krevende balansekunst

Fylkesmennene har fått en viktig rolle i kommunereformen, først som tilretteleggere og koordinatorer, og nå som regjeringens rådgivere.

Fire fylkesmenn har presentert sine foreløpige tilrådinger om kommunestrukturen. I Vestfold tegnet kartet seg selv. I Buskerud, Agder og Oppland har de tegnet ideelle kommunekart med langt færre kommuner enn kommunestyrene har vedtatt. 

Tilhengere av reformen berømmer fylkesmennene for å være offensive og modige. Motstanderne kritiserer dem for å spille en altfor politisk rolle og å overprøve lokaldemokratiet. Reaksjonene viser at kommunereformen er et stjerneeksempel på fylkesmennenes motsetningsfylte rolle.

Fylkesmannen er en balansekunstner mellom staten og kommunene, mellom fag og politikk, skriver historiker Yngve Flo i sin bok om embetet. De skal ivareta både statens og kommunenes interesser. Men når det kommer til stykket skal de «arbeide for at Stortingets og regjeringens vedtak, mål og retningslinjer kan bli fulgt opp,» ifølge fylkesmannsinstruks siden 1999.

Kommunereformen er noe av det mest krevende og mest spennende de har jobbet med, har flere fylkesmenn fortalt meg de siste par årene. Mandatet for tilrådingen de nå skal gi, beskriver den krevende balansegangen. De skal på faglig grunnlag vurdere kommunenes vedtak opp mot målene i kommunereformen og kriteriene for en god kommunestruktur.

Fylkesmennenes rolle i kommunereformen er helt klart også politisk, men det er altså ikke noe nytt. Det går inn i en lang historisk tradisjon. I kommunereformen for 50 år siden ledet fylkesmann Nikolai Schei komiteen, og alle fylkesmennene var medlemmer. De deltok særlig aktivt i det konkrete arbeidet i sitt fylke. 

Regjeringen er blitt kritisert for å skyve fylkesmennene foran seg, og bedt dem gå lenger enn regjeringen og stortingsflertallet.

Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) har hele tiden avvist å tegne nytt kommunekart. Den jobben må fylkesmennene gjøre. De har selvfølgelig lokalkunnskapen som skal til, men samtidig tar de noe av den politiske belastningen fra regjeringen.

Reformen er basert på frivillighet, unntatt i helt spesielle tilfeller. Likevel skal fylkesmennene gi råd om en helhetlig kommunestruktur, og holde muligheten for tvang åpen.

I malen fra departementet blir fylkesmennene bedt om å skille mellom de sammenslåingene Stortinget kan vedta til våren og de som bør vente til neste stortingsperiode. Listen over tvangskandidater blir trolig lenger enn de unntakene Stortinget er villige til å gjøre to måneder før valget. Når fylkesmennene peker på sammenslåinger som bør gjennomføres i neste stortingsperiode, legger de et politisk grunnlag for den neste regjeringens politikk.

På samme måte som den sentrale forvaltningen må fylkesmennene kunne bidra til regjeringens politikkutvikling. Slik fungerer systemet. Men i motsetning til ansiktsløse byråkrater, må fylkesmennene gjøre sin jobb i full offentlighet. De blir profilert på samme måte som politikere, og framstår som en del av regjeringens kommunikasjon om reformen.

Når fylkesmennene tegner ideelle kart og nominerer tvangskandidater i medienes søkelys, så er det del av en politisk strategi for å legge press på kommunene, slik at flest mulig skal slå seg sammen frivillig. Regjeringen håper at fylkesmennenes tilrådinger 1. oktober skal sette ny fart i lokale prosesser, og har utsatt kommunenes frist til nyttår.

Regjeringer før denne har også brukt embetsverket for å fremme sin politikk. Det er neppe sprengt noen grenser i kommunereformen. Og når reformen skal landes neste vår, må regjeringen og stortingsflertallet ta den politiske belastningen de så langt har latt fylkesmennene bære mye av.