Øremerking er mistillit

I debatten om statsbudsjett er det hver høst noen som krever å øremerke penger til spesielt viktige oppgaver i kommunene. I år heises fanen for flere helsesøstre.

Regjeringen vil øremerke 131 millioner til helsestasjoner og skolehelsetjenesten neste år og gi 50 ekstra millioner som frie midler. Det holder ikke for likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm. Den tidligere Ap-statsråden gikk ut i VG og krevde full øremerking, fordi det er «enormt viktig» at pengene kommer fram. Skal Elevorganisasjonen tro på at Stortinget er «ambisiøse nok», må alle pengene øremerkes.

Ifølge Kostra ble det godt over 100 flere helsesøstre i både 2014 og 2015. Det er helseminister Bent Høie (H) godt fornøyd med.    

Å kreve øremerking er et lettvint symbolpolitisk rop i hylekoret om budsjettmilliardene. Alle særinteressers ultimate mål er å få sin egen post på statsbudsjettet og en øremerket pott penger.

Samtidig viser de mistillit til lokaldemokratiet og velferdsstaten. Hvis alle viktige kommunale oppgaver ble finansiert av øremerkete midler, ville poenget med lokalpolitikk bli borte, og kommunene kunne like godt erstattes med statlige filialer. 

I oppbyggingen av velferdsstaten har kommunene fått en svært viktig rolle som leverandør av tjenester. Folkevalgte og ansatte lokalt er nærmest til å prioritere og tilpasse tjenester etter innbyggernes behov. Kommunalt selvstyre gir best og mest effektiv tjenesteproduksjon. Siden reformen av inntektssystemet midt på 1980-tallet har det vært bred politisk enighet om rammefinansiering som prinsipp.

Velferdskommunene har fått stadig flere oppgaver og mer ansvar, innenfor nasjonale mål og rammer. Det er blitt en evig balansegang mellom kommunalt selvstyre og statlig styring – økonomisk, juridisk og med «mykere» virkemidler. Det nasjonale målet er at alle innbyggere skal ha tilgang til like gode – men ikke nødvendigvis like – tjenester.

Baksiden av medaljen for kommunene er alle rikspolitikerne som blander seg inn i de lokalpolitiske prioriteringene, når de synes kommunene ikke gjør jobben sin for barnehager, skoler, helsestasjoner og sykehjem. Øremerking blir ofte oppskriften på å sikre at pengene kommer fram dit de skal.

Forsking har vist at øremerking er dumt av flere grunner. Den mest grunnleggende er at det forstyrrer de lokale prioriteringene og gjør tjenesteproduksjonen mindre effektiv. Det favoriserer de som har gjort en dårlig jobb: Kommuner som har få helsesøstre, får mer penger enn de som har vært flinke og ansatt flere.

Står det dårlig til i en tjeneste, kan kommunen spekulere i å vente på en statlig satsing, i stedet for å gjøre de nødvendige prioriteringene innenfor sine økonomiske rammer. Øremerking favoriserer rike kommuner og øker forskjellene, hvis det er en ordning som krever kommunal medfinansiering.

Etter at barnehagetilskuddet ble innlemmet i rammetilskuddet i 2011, har øremerkingen vært på et historisk lavt nivå – mellom 4 og 6 prosent av kommunenes samlete inntekter. Både denne regjeringen og den forrige har som mål å redusere den statlige styringen av kommunene.

Undersøkelser fra Difi kan tyde på at det har skjedd en reduksjon. Samtidig er det lovfestet normer for bemanning som stiller nye krav til kommunene. Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) har varslet at alternativet til større og sterkere kommuner er økt statlig styring. 

Kommunelovutvalget foreslår en tydelig lovfesting av det kommunale selvstyret. I en ny kommunelov vil de også lovfeste prinsippet om rammefinansiering: Innenfor rammen av nasjonal økonomisk politikk bør kommuner ha frie inntekter som gir økonomisk handlingsrom. Høringen er nettopp over. Nå får vi se om regjeringen følger opp anbefalingen.