Varsleren ikke eneste taper

Da uttalelsen i Fredrikstad falt, viste sjefen til saker som har vært i mediene, og ordet «alltid» ble uttalt sakte og tydelig, går det fram av sakspapirene fra varslingen. Varsleren opplevde denne betoningen som ubehagelig og truende.

Møtet fant sted i 2013, og historien viser at varslerne ikke alltid taper. I denne saken er sjefen er ikke lenger sjef. Varsleren som ble kalt inn på teppet, fikk en oppreisning for gjengjeldelsen. Skatteetaten har gitt varslerne medhold i at kommunen gjorde feil som innebærer at utbyggere urettmessig har sluppet å betale moms.

Likevel; varslerne vil neppe betegne seg selv som vinnere. De forteller om vonde opplevelser med utfrysing og bakvaskelse i en slik grad at de følte seg tvunget til å slutte i kommunen. De erfarte det som i arbeidsmiljøloven heter ulovlig gjengjeldelse og er forbudt.

At vi i mediene rapporter om varslere som blir forfulgt og trakassert, er med på å skape et bilde av at varslerne alltid taper. Vi forteller sjelden om varslingssaker som blir behandlet «etter boka». Dette er en konsekvens av medienes oppdrag; å sette søkelys på kritikkverdige forhold.

For noen år siden påpekte én av dem som har forsket mest på varsling, forsker Sissel Trygstad ved Fafo, at det går bra med de fleste varslerne. Hun viste til en stor undersøkelse Fafo-undersøkelse fra 2010, der det framgikk at flertallet av dem som varslet om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen, fikk positive tilbakemeldinger eller ingen reaksjon fra kolleger og ledere.

Siden har utviklingen gått i feil retning, til tross for all oppmerksomheten som store og alvorlige varslingssaker har fått. Det viser Fafos undersøkelse fra i år om varsling og ytringsfrihet i arbeidslivet.

Flere enn før har opplevd negative reaksjoner eller at forholdene de varslet om, ble forverret.

Ansatte i det offentlige som uttaler seg offentlig, blir oftere irettesatt av sjefen enn privatansatte. Dette føyer seg inn i en negativ trend som også bekymrer Sivilombudsmannen, i den grad at han har bedt kommunalministeren komme på banen med tiltak for å styrke offentlig ansattes ytringsfrihet.

Fafo-undersøkelsen viser dessuten at færre varsler enn før. Begrunnelsene de gir, er frykt for represalier, store personlige belastninger eller ødelagte karrieremuligheter. Snaut halvparten velger å varsle, selv om det gjelder kritikkverdige forhold som destruktiv ledelse, brudd på etiske retningslinjer og mulig fare for liv og helse.

Hvorfor er det slik, også i kommunal sektor, når «alle» toppledere tilsynelatende er for åpenhet, og ytringsfriheten formelt sett aldri har stått sterkere?

En forklaring kan være bekymringen for omdømmet. Det er laget uttalereglementer der hensynet til kommunens omdømme veier tyngre enn ytringsfrihet og innbyggernes behov for kjennskap til det som ikke fungerer etter hensikten. «Framsnakking» er blitt en populær øvelse.

Det viser seg dessuten at ansatte som har vært gjennom omstilling, og det har jo mange, vurderer ytringsfriheten som dårligere enn andre. Kritiske ytringer kan oppfattes som sand i maskineriet.

Usikre ledere som mangler trening i å takle negativ oppmerksomhet, er atter en forklaring. Det kan oppleves som ubehagelig å være den som skal svare på påstander om kritikkverdige forhold. 

Mye kan forklare hvorfor varslinger og kritiske ytringer møtes negativt. Men en dårlig håndtert varslingssak kan vise seg å gi større skader enn en omdømmemessig ripe i lakken, i form av alvorlig korrosjon i tilliten til dem som styrer. Hvem stoler vel på politikere og byråkrater som straffer varslere og feier kritikk under teppet?