Den store reformvåren

Kommunereformen er et av regjeringen Solbergs viktigste prosjekter. Resultatet av kommunenes prosesser ser ut til å bli at 94 kommuner slår seg sammen til 39 nye, ifølge Kommunal Rapports ferskeste status.

Dette vil bli den største reduksjonen i antall kommuner på 50 år. Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) får til mye mer enn kommunalminister Erna Solberg (H) gjorde for drøyt ti år siden.    

Et bredt stortingsflertall, som Arbeiderpartiet i realiteten trakk seg fra med landsmøtevedtaket i 2015, har åpnet for å gjøre unntak fra frivillighetslinjen i spesielle tilfeller hvor regionale hensyn tilsier det. Hvor langt vil regjeringen og Stortinget gå?

Svaret skulle komme i proposisjonen regjeringen skal legge fram til påske, og bli vedtatt i Stortinget før sommeren. Men rett før jul ble det klart at bruken av «tvang» i realiteten kan bli avgjort mye tidligere, kanskje i løpet av februar.

Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og kanskje KrF vil på Stortinget prøve å bli enige om hvor de vil bruke «tvang» – i dialog med Kommunaldepartementet. Dermed kan regjeringens proposisjon bare bli en formalisering av hva det allerede er etablert et flertall for på Stortinget.

Signalene før jul gjorde to ting klart: Høyre, Frp og Venstre er villige til å bruke sitt knappe flertall til å vedta sammenslåinger, og det kan bli aktuelt for 15–20 kommuner. Flere, også Kommunal Rapport sist uke, har spekulert på hvilke kommuner det kan bli. Men dette er langt fra avgjort på Stortinget ennå.  

Det store antallet sammenslåinger som kommunene selv har vedtatt, har skapt en dynamikk i reformen. Jo flere lokale sammenslåinger, desto flere aktuelle unntakstilfeller for Stortinget. De fleste «tvangssammenslåingene» vil bli utvidelser av lokalt vedtatte sammenslåinger.

De borgerlige kommunalpolitikerne på Stortinget sier de vil komme utålmodige kommuner i møte med en tidlig avklaring. Men samtidig er det klart en politisk fordel for dem å bli ferdig med til dels upopulære avgjørelser så lenge før valget som mulig. 

Regionreformen har heller ikke resultert i «om lag ti nye regioner», slik stortingsflertallet bestilte. I Trøndelag og Agder blir det sammenslåinger. Hordaland og Sogn og Fjordane har også fattet gjensidige vedtak. For øvrig spriker det.

Da reformen ble lansert, sa alle de fire flertallspartiene at de var mer villige til å bruke «tvang» mot fylkeskommunene enn mot kommunene. Sanner har sørget for å gi Venstre og KrF mye av æren, og ansvaret, for regionreformen. Skal det brukes tvang, vil regjeringen kreve at samarbeidspartiene stiller seg fullt ut bak det.

De sprikende resultatene i de regionale prosessene, taler for at Stortinget må vedta en regionstruktur som henger noenlunde sammen. Det er også nødvendig for å få til en omstrukturering av Fylkesmannen og den regionale staten – som er vel så viktig for denne regjeringen som det folkevalgte regionale nivået.

Å slå sammen fylkeskommuner med tvang er en mindre politisk belastning enn å slå sammen kommuner, fordi identiteten med fylket er langt svakere. Unntaket, og reformens store utfordring, er Oslo. Alle partier, og trolig et flertall av velgerne, i Oslo vil ikke gi opp privilegiene ved å være egen region. Så det mest spennende i regionreformen er om regjeringen og stortingsflertallet tør å gjøre noe med regionstrukturen i hovedstadsområdet.