Ett skritt fram og ett tilbake

Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti har det vanskeligst i kommunereformen. Partiene og velgerne er delt omtrent på midten, med en liten overvekt i hver sin retning. Under ligger motsetningene mellom by og land, sentrum og periferi.

Dette fikk vi demonstrert denne uka, med store bevegelser i reformprosessen.

Det er vel kjent at Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre på Stortinget prøver å komme til enighet om det store stridsspørsmålet i kommunereformen: Hvor skal Stortinget vedta sammenslåinger mot kommunenes vilje – med «tvang»? Målet er å bli enige før regjeringen legger fram sin proposisjon til påske.

Kommunalministeren er også involvert i samtalene på Stortinget, og mandag var det møte med partilederne Trine Skei Grande (V) og Knut Arild Hareide (KrF), samt kommunalkomiteens leder Helge André Njåstad (Frp). De har møttes tidligere i prosessen også, men når saken løftes opp på høyeste nivå, tyder det på at en avklaring nærmer seg.

Et viktig mål med møtet var trolig å få med KrF på å gjøre unntak fra frivillighetslinjen. Partiet har ennå ikke bestemt seg helt, men heller mot å godta «tvang» i noen tilfeller – opptil ti, ifølge flere kilder. Trolig vil partiene først bli enige om smertegrensen for antall sammenslåinger. Så må de konkret vurdere og ta stilling til de mest aktuelle unntakene. Den jobben er påbegynt, men langt fra ferdig.

Det er viktig for regjeringen å ha så bredt flertall som mulig for å vedta sammenslåinger mot kommunenes vilje. Derfor vil KrF få svært stor innflytelse på omfanget, men ikke vetorett. Høyre, Frp og Venstre har også flertall sammen, og er villige til å bruke det.

Njåstad og andre sier de tar sikte på å bli enige i løpet av februar. Det er en fleksibel frist, og møtet denne uka tyder på at en løsning heller kan komme tidlig enn sent i februar.

Arbeiderpartiet var med i stortingsflertallet som våren 2014 ble enige om at reformen skulle baseres på frivillighet, men at det kunne gjøres unntak i spesielle tilfeller hvor regionale hensyn tilsa det. Unntaksformuleringen var hentet ordrett fra Aps gjeldende partiprogram.

Her mener de også at: «Endringer i dagens kommuneinndeling er nødvendig for å sikre like gode velferdstjenester for alle innbyggere, i funksjonelle og bærekraftige kommuner».

På landsmøtet året etter gikk partiet bort fra unntaksbestemmelsen – og dermed stortingsflertallet.

Denne uka tok Ap enda et skritt tilbake, og la seg på Senterpartiets linje: Dersom det blir en ny regjering etter valget, vil den omgjøre tvangssammenslåinger, hvis kommunene selv ønsker det. Det var kommunalpolitisk talsperson Helga Pedersen som brakte nyheten i NRK.

Som nestleder og ansvarlig for programarbeidet sa hun høsten 2010: «Dersom vi ikke får flere frivillige kommunesammenslåinger, må vi vurdere å sette ned en kommisjon som kan tegne norgeskartet på nytt».

Motstand mot sentralisering gir Senterpartiet vind i valgseilene. Ap vil åpenbart gi dem konkurranse om distriktsvelgerne. Nå vil de begge gjøre reversering av tvangssammenslåinger til valgkampsak.

Hvis Ap og Sp danner regjering etter valget i september, er det all grunn til å tro at de innfrir løftet. Men det vil i svært liten grad påvirke hvor mange sammenslåingsvedtak dagens stortingsflertall gjør. Til det er misnøyen for stor med at Ap har meldt seg ut av en reform de mener er nødvendig i sitt program.