De fleste kommunestyrer har besøk av mediene bare av og til, men ikke i Nome. Der er det alltid minst tre journalister på pressebenken. Foto: Joakim S. Enger
De fleste kommunestyrer har besøk av mediene bare av og til, men ikke i Nome. Der er det alltid minst tre journalister på pressebenken. Foto: Joakim S. Enger
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kommentar
Kommentarer gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En god konflikt øker interessen

Rundt 60 kommuner har aldri besøk av mediene på politiske møter. Over 80 bare av og til. Vil de gjøre noe med det, må de by på en god konflikt.

Der mediene lydig refererte saker fra talerstolen før, velger de nå ut saker som engasjerer leserne.

Medienes manglende interesse for hva som skjer politisk i kommunene, er en fare for lokaldemokratiet. Det mener mange ordførere. De merker det går ut over folks interesse for lokalpolitikk, og de får ikke ut sitt budskap. Noen kommunestyrer ser aldri en journalist.

En del har merket nedskjæringer og omprioriteringer i mediene, og sier at alt var annerledes for bare fire år siden. Det viser Kommunal Rapports undersøkelse som vi offentliggjorde i forrige nummer av papiravisen.

15 prosent oppgir at de så godt som aldri har besøk på kommunestyremøtene. Det er over 60 kommuner. 21 prosent sier mediene kommer på rundt halvparten av kommunestyremøtene. Det er godt over 80 kommuner.

– Hva er det disse journalistene er interessert i? Det har sikkert mange lokalpolitikere lurt på. De synes de har en fin sak. Kanskje en ny plan som skal lages eller et fint og hyggelig tiltak for eldre. Men nei. Avisa har ikke tid til å komme. Så er én bruker misfornøyd med hjemmetjenesten, og avisa spanderer hele førstesiden.

Samfunnsoppdraget refereres det ofte til i pressen. Det kan oppsummeres i Vær varsom-plakaten. Der heter det blant annet:

«Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.»

Det står også:

«Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

Dette tar de fleste medier på alvor. Og der de lydig refererte saker fra talerstolen før, velger de nå ut saker som engasjerer leserne. Saker som får konsekvenser for livene deres, og selvfølgelig som pirrer nysgjerrigheten. Avisene skal både informere og underholde for å selge. Derfor får kanskje tilbygget på huset til kommunens sangfugl mer oppmerksomhet enn en nyåpnet fløy på sykehjemmet.

De digitale mediene endrer også bildet. Ikke minst kan det måles veldig nøye hva folk leser. Klikksaker har vært viktig. Nå blir lokalavisene mer opptatt av saker som gjør at folk tegner abonnement.

Ett eksempel er Amedia som eier 62 lokalaviser over hele landet. De er opptatt av å sikre betalingsvillige lesere, og måler hvilke saker som fører til at folk tegner abonnement.

Fredriksstad Blad har dekket en varslersak i kommunen nøye. Det kan de se har ført til nye abonnenter.

Amedia ser også at leserne er opptatt av boligsaker. Alt fra utbygginger og konflikter rundt det, til kjøp og salg. På kulturfronten er det nyheter, konflikter og gode historier folk vil ha. Krim, sport, økonomi og næringsliv får også folk til å lese avisa. Men også en intern kommunal konflikt kan interessere.

Interessemotsetninger eller konflikt må ofte til for å få en god sak som fanger interessen. Og i Amedia mener de journalistene bør stille seg følgende spørsmål hver dag:

– Har denne artikkelen potensial til å bli lest?

– Hvis nei: Kan vi gjøre noe som får den til å bli lest?

– Hvis nei: Er den likevel så viktig at vi må skrive den selv om den ikke blir lest?

På det siste blir svaret stadig oftere nei. Pliktløp er dårlig business. Og også lokalmediene er både børs og katedral.