Større presisjon i skolemålingen

Den første Pisa-undersøkelsen i Norge i 2000 satte i gang en enorm diskusjon om skolekvalitet og målinger. Konflikten ble ikke mindre da nasjonale prøver ble obligatoriske fra 2005. Lærere, foreldre, forskere og elevorganisasjoner protesterte kraftig, spesielt mot at resultatene fra skolene skulle offentliggjøres.

Kommunal Rapport var én av dem som gikk i bresjen for offentliggjøring. Samtidig samarbeidet skoleansatte med «Elevaksjonistene» om å legge prøvene ut på forhånd på internett. 6 prosent av 10.-klassingene deltok ikke på prøven i matematikk enten fordi de boikottet prøven selv eller ble nektet av foreldrene å ta den.

12 år senere legger kunnskapsministeren fram en helt ny type måling, skolebidragsindikatoren, uten å bli møtt av heftige avis- eller facebookinnlegg. SV, Utdanningsforbundet og enkelte forskere er riktignok kritiske, men advarslene deres om at indikatoren skaper kontroll- og testhysteri i skolen, kan ikke kalles massive.

Konfliktnivået kan ha lagt seg fordi skolebidragsindikatoren måler læringsutbyttet kontrollert for foreldrenes utdanningsnivå, inntektsnivå og eventuell minoritetsbakgrunn.

Hittil har mye av forskjellene mellom skoler og kommuner i skoleresultater blitt forklart rent generelt med at elevene har forskjellig familiebakgrunn. Det er en forklaring som er så naturlig at de fleste ikke har satt spørsmålstegn ved den. Det er opplest og vedtatt at barn av høyt utdannete foreldre i Bærum, Asker og Leikanger får bedre resultater enn elever i Agdenes, Båtsfjord og Folldal, hvor få foreldre har høy utdanning.

Kommunal Rapports måling Kommunebarometeret har tidligere vist at selv kommuner hvor få foreldre har høy utdanning, som Fjaler, Suldal og Nes i Buskerud, kan ligge godt an innen skole og være forbilder for andre kommuner. Skoleresultatene er ikke skjebnebestemt.

Den nyeste rapporten fra SSB tilsier nemlig at familiebakgrunn bare forklarer 30 prosent av variasjonen i grunnskolepoeng mellom elever. Vi har altså fått nok et tegn på at skolene faktisk har en stor mulighet til å påvirke hvor mye elevene skal lære. Indikatoren viser at det er store forskjeller på hvor mye skolene bidrar til elevenes resultater. På det meste utgjør forskjellene over ett skoleår med læring.

Da er det rett og rimelig at foreldre får en oversikt over hvordan det står til på «sin» skole, og at lokalpolitikerne får god nok informasjon til å sette klare mål og eventuelt legge inn flere ressurser til skoler som kommer dårlig ut på SSBs måling.

Konflikten rundt skolemålinger kan også ha dabbet av fordi Norge skårer bedre på de internasjonale skolemålingene. På den siste Pisa-målingen gjør norske 15-åringer det klart bedre i naturfag, matematikk og lesing enn for tre år siden. Det er også blitt betydelig mer arbeidsro i norske klasserom. Diskusjonene og åpenheten rundt skoleresultater har ført til økte forventninger og press på skolene om at de skal utvikle seg og gi elevene et bedre læretilbud.

Når kommunestyrene senere i år skal diskutere skoleresultatene, bør de samtidig huske at både indikatoren for skolebidrag og Pisa bare måler ferdigheter innen lesing, matematikk, engelsk, naturfag og tilfeldige eksamensfag. Fag som handler om samfunnsutvikling og kunst og kultur, teller ikke. Det gjør heller ikke elevenes evner til å samarbeide, tenke kritisk, kommunisere, analysere og å være innovative. Skoleeierne må passe på så det ikke blir for mye ro.