Samarbeidspartiene med fra venstre André N. Skjelstad (V), Geir S. Toskedal (KrF), Helge André Njåstad (Frp), Frank J. Jenssen (H) og Jan Tore Sanner (H), presenterte status for kommunereformen og regionreformen under en pressekonferanse på Stortinget onsdag. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Suksess og lett kaos i skjønn forening

Kommentar. Mens kommunereformen går på skinner og knapt trenger korreksjon fra Stortinget, kan det ikke være noen som tror at regionreformen er i nærheten av noen endelig løsning.
22.2 2017 09:30
Det må være et dilemma for flertallspartiene at det blir enormt mye støy rundt så få sammenslåinger, noe som er en gavepakke særlig til Senterpartiet.

Høyre, Frp, KrF og Venstre stilte på felles pressekonferanse onsdag morgen, for å fortelle det Kommunal Rapport og andre medier har meldt ganske lenge: Det blir noen ytterst få tilfeller av «tvang» i kommunereformen, og det blir en regionreform hvor Stortingets bestilling om rundt 10 regioner blir oppfylt – i alle fall hva gjelder antallet.

Mens KrF ikke vil ha tvang i kommunereformen, vil egentlig verken Frp eller Høyre ha regioner i det hele tatt. Høyre, Frp og Venstre kan nok ha vært fristet til å gripe inn i flere sammenslåinger, og skal ha honnør for å ha holdt fingrene av fatet. Tempoet i kommunereformen er så stort på lokalt nivå, at vi kan stille spørsmål ved om det i det hele tatt er noe poeng i å bruke tvang.

Til sammen er det bare 27 kommuner, med knapt 350.000 innbyggere, som nå blir slått sammen til 8 uten at det er full enighet lokalt. Bare 13 kommuner havner nå i en løsning de selv ikke har vedtatt. Rundt 90 prosent av dem som omfattes av sammenslåinger har fått løsninger de selv ønsker. 358 kommuner er foreløpig det nye tallet, ifølge Helge André Njåstad (Frp). De lange forhandlingene på Stortinget har egentlig bare handlet om ganske små detaljer, ettersom kommunene frivillig – eller i frykt for nettopp å bli tvunget inn i en løsning de selv ikke ønsker – har funnet fram til nye partnere.

KrF har ikke ønsket tvang. Partiets talsmann Geir Toskedal trakk på pressekonferansen fram hvor omfattende de lokale løsningene har blitt, som et argument for å holde seg til frivillighet. Det må være et dilemma for flertallspartiene at det blir enormt mye støy rundt så få sammenslåinger, noe som er en gavepakke særlig til Senterpartiet i den kommende stortingsvalgkampen. Det kan ved første øyekast være litt vanskelig å se at det er en konsistent logikk bak utvalget av kommuner som nå tvinges sammen. 

Det kan være argumenter for og mot alle de tvangssammenslåingene som nå er presentert. Flere kommuner har protestert kraftig fordi sammenslåingen går på tvers av tydelige folkemeninger. I andre kommuner puster politikere lettet ut, fordi de følte seg tvunget til å følge et marginalt flertall mot sammenslåing. Uansett endrer ikke tvangssammenslåingen vesentlig på kommunekartet.

Jeg tror ikke vi kommer til å få en eneste statlig etat som vil organisere seg etter disse ti regionene. «Alle» vil gå og vente på neste runde.

Derimot er det Stortinget som sørger for en regionreform, som ute i fylkeskommunene har brakt få konkrete resultater som følge av samtaler.

Et mål for regionreformen har vært at statens regionale nivå skal tilpasse seg regionene. Det lovet blant annet kommunalminister Jan Tore Sanner (H) da han møtte landsstyret i KS i høst. Den løsningen som nå blir presentert, og som er veldig lik den Venstres André Skjelstad presenterte i Kommunal Rapports ukeavis for noen uker siden, kan knapt få noen til å juble.

Jeg tror ikke vi kommer til å få en eneste statlig etat som vil organisere seg etter disse ti regionene. «Alle» vil gå og vente på neste runde, hvor det kanskje kan bli fem-seks regioner med langt større folketall som grunnlag.

Konstellasjonen Buskerud, Akershus og Østfold blir nå helt annerledes enn resten av det nye Region-Norge. Del derimot landet inn i fem eller seks regioner samlet, og denne nye Viken-regionen vil framstå som langt likere de andre.

Partienes uvilje til å gjøre noe med fylkesgrensene har etter mitt syn vært en betydelig hemsko i arbeidet med et funksjonelt regionalt nivå. Å dele Rogaland, Møre og Romsdal og Buskerud kunne for eksempel gitt langt større muligheter for å tenke nytt og fleksibelt. Slik ble det ikke, og foreløpig har vi fått en bastardløsning som består av alt fra dagens fylkeskommuner, via stort sett mellomløsninger og til én virkelig stor region. Her er siste ord definitivt ikke sagt.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.