Graver sin egen grav

Hva forener kraftadelen i Kommune-Norge? De holder seg gjerne for seg selv, spesielt når sammenslåing er tema.

Kommunal Rapport dokumenterer i denne utgaven at det nærmest ikke er noen av de aller rikeste kommunene som er omfattet av kommunereformen. Bare lille Forsand og Øygarden har vært entusiastisk med i Jan Tore Sanners prestisjeprosjekt.

De rike slår seg i veldig liten grad sammen med andre. Av de 50 med høyest korrigert inntekt, er det bare sju som er med på sammenslåing nå. Normalen er nesten fire ganger så mange.

Det er ikke så rart at de rike vil være i fred. Forsand går fra å ha 79 prosent mer å rutte med enn snittet, til å bli en del av Sandnes som bare vil ligge 2 prosent over Kommune-Norge ellers i inntekt. Det er etter at vi har regnet inn millionene fra Forsand – de blir bare litt mer enn dråper i Sandnes-budsjettet.

Øygarden, en nyrik kommune takket være ilandføringsanlegg for olje og gass, vil i framtiden være en helt ordinær kommune i inntekt, ifølge Kommunal Rapports beregninger.

Så jeg kan forstå at Bykle, Modalen eller Eidfjord står på sidelinja og betrakter sammenslåingene uten stor entusiasme. Eidfjord og noen andre hadde riktignok folkeavstemning, men ingen kan ha blitt overrasket over det klare rådet om å stå alene.

Felles for disse kommunene er at de nesten ikke har noe til felles med den typen kommuner som både ekspertutvalget og regjeringen omtaler som robuste kommuner for framtiden – den type kommuner som skal få nye oppgaver.

Derfor er det også litt rart at de rike kommunene nærmest er fredet av stortingsflertallet i tvangsvedtakene som nylig ble kjent. Det er riktig som flere kritikere påpeker i forrige ukeavis, at kommunestrukturen slett ikke blir mer ensartet etter denne runden i kommunereformen.

Spørsmålet for kraftkommunene er om det var lurt å være så passive i denne runden, eller om det er Forsand som har vært smartest – selv om rikdommen forsvinner isolert sett i bygdene innerst i nye Sandnes.

For det er andre og større trusler mot kraftkommunenes rikdom enn sammenslåing. Pengene forsvinner ikke ved en sammenslåing, de må bare deles på flere – om ikke den gamle kommunen klarer å forhandle seg til spesialordninger. Derimot kan penger veldig fort forsvinne ved at regelverk endres. Kraftkommunene vil merke det i år. Markedsverdiene på vannkraftanleggene er satt ned, noe som medfører 400 millioner kroner i tapte inntekter. Dette svir, selv for rikingene.

Utfordringen er at de rike er små. Selv om Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar er en ganske tung organisasjon som vet å drive lobbyvirksomhet, er det lite sympati å spore for kraftkommunene. De har masse penger. Men med større kommuner som Sandnes med på lobbylaget, kan vi tenke oss at kraftkommunene får tyngre gjennomslag. I så fall kan det på lang sikt være et politisk bomskudd av kraftkommunene å tviholde på at kommunestrukturen skal være som før. Kraftkommunene risikerer å bli enda mer marginalisert i Kommune-Norge.

Dette er selvsagt spekulasjoner. At mange kraftkommuner holder hardt på at de varige inntektene skal gå til det området som faktisk har gitt fra seg arealer til beste for hele nasjonen, er forståelig. Arealer som utnyttes til produksjon av store verdier, bør gi inntekter lokalt.

I dag er det nesten tilfeldig hvilken industri som genererer inntekter til kommunene. Det trengs antakelig en samlet, kraftfull innsats fra Kommune-Norge for å få med staten på helhetlig skatteregime.