Premierer mangfold

Det er et bevisst valg Kommunal Rapport har tatt. Det er verken oppsiktsvekkende eller revolusjonerende, men helt i tråd med føringene i regjeringens Omsorgsplan 2020, som det er tverrpolitisk enighet om:

«Det er ønskelig at flere skal kunne bo hjemme lenger, og leve aktive og selvstendige liv – med individuelt tilpassete tjenester, trygghet og verdighet».

Dette målet er gjentatt til det kjedsommelige i meldinger og planer fra ulike regjeringer. Det er likevel grunn til å minne om dette, særlig fordi regjeringen selv synes mest opptatt av å bygge flere sykehjemsplasser. Som så ofte før kan dette bli et sentralt tema i valgkampen. Sykehjemsplasser har lenge vært så lett å telle.

Heldigvis finnes det nå mange andre tall som gir oss mer kunnskap om kapasiteten og kvaliteten i omsorgstjenestene. Det siste året har Helsedirektoratet publisert flere nasjonale kvalitetsindikatorer. Statistisk sentralbyrå publiserer stadig nye Kostra-tall, basert på kommunes kartlegginger av brukerne i Individbasert pleie- og omsorgsstatistikk (IPLOS).

Derfor vet vi nå også hvor pleietrengende sykehjemsbeboerne er – målt etter i hvilken grad de trenger hjelp blant annet til å forflytte og kle på seg, spise og gå på do.

Hvis kommunene følger de nasjonale føringene, skulle vi tro at bare de med omfattende bistandsbehov er på sykehjem. Men andelen varierer fra 19 prosent i Halsa til 100 prosent i Giske. Vi skulle også tro at alle ga rikelig med hjemmesykepleie. Men i snitt får hver bruker 1 time hjemmesykepleie per uke i Rømskog, mot 20 timer i Lødingen.

Det viser at kommunene velger å møte lovkravet om forsvarlig omsorg på svært ulike måter. Og at det er meningsløst å måle omsorgstilbudet i antall sykehjemsplasser.

I barometeret premierer vi de kommunene som har en høy terskel for sykehjemsplass, men som gir raust med hjemmesykepleie og dagtilbud, supplert med trygghetsalarmer og matombringing. Det er best for brukerne, og får penger og personell til å strekke til flere. Det er ikke minst viktig foran den kommende eldrebølgen.

Vi er opptatt av kvaliteten på institusjonsplassene. At mange av dem er tilrettelagt for demente, eller avsatt til rehabilitering og korttids avlastning, trekker opp på barometeret. Vi legger større vekt på lege- og fysioterapeutdekningen, og på om kommunene har skaffet seg geriatriske sykepleiere og ergoterapeuter – viktig kompetanse i framtidens omsorgstilbud.

I år har vi utvidet «omsorgsbarometeret» med nye nøkkeltall som er særlig viktige for yngre brukere: Brukerstyrt personlig assistent, støttekontakt og omsorgslønn.

Helsedirektoratet har kartlagt i hvilken grad funksjonshemmete får hjelpen de trenger til å komme seg på arbeid, studier eller på fritidstilbud. Det er en av de nye nasjonale kvalitetsindikatorene, som vi har tatt med i barometeret. Alle skal ha mulighet til å leve et aktivt og sosialt liv.

Vi legger til grunn at jo mer differensiert tilbud kommunen har, jo større sjanse er det for at de klarer å imøtekomme den enkelte brukers faktiske behov – på ulike stadier i sykdomsforløp og aldringsprosess.

Dessverre har vi ennå ikke tilgang på gode tall om hverdagsrehabilitering – som mange har oppnådd gode resultater med. Etter hvert som ny velferdsteknologi tas i bruk, bør også det fanges opp i Kommunebarometeret – som vi ønsker å forbedre år for år.

Målet er gi kommunene et best mulig verktøy til å vurdere sine egne tjenester, gjerne ved å sammenlikne seg med andre. Hvis vi også kan bidra til gode debatter om de kommunale omsorgstjenestene i årets stortingsvalgkamp, har vi ingen ting imot det heller.