Debatt om kommunereformen på KS' kommunalpolitiske toppmøte i går: Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum, Stein Erik Lauvås (Ap), Karin Andersen (SV), Helge André Njåstad (Frp), Geir S. Toskedal (KrF) og André N. Skjelstad (V). Foto: Magnus K. Bjørke
Debatt om kommunereformen på KS' kommunalpolitiske toppmøte i går: Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum, Stein Erik Lauvås (Ap), Karin Andersen (SV), Helge André Njåstad (Frp), Geir S. Toskedal (KrF) og André N. Skjelstad (V). Foto: Magnus K. Bjørke
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kommentar
Kommentarer gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kampen om «sentraliseringen»

«Fake news» er Frp-ernes favorittstempel på motstandernes argumenter, mens Sp beskylder dem for «nytale». De burde begynne å argumentere isteden.

Det er gode argumenter for at kommune-sammenslåing både kan føre til sentralisering og hindre det – uten at noen av dem er nytale.

Enkelte Frp-politikere framstår som dårlige kopier av president Donald Trump når de i innvandringsdebatten slenger om seg med fake news-beskyldninger.

Senterpartiet, med leder Trygve Slagsvold Vedum i spissen, har i kjølvannet av debatten om fake news forlest seg på George Orwells 1984, og mener regjeringen og deres samarbeidspartier driver med nytale i distriktspolitikken og kommunereformen.

Det er ikke tilfeldig at det er de to partiene med sterkest populistiske tendenser som bruker denne retorikken. Begge er partier med 10-15 prosent oppslutning, som gir inntrykk av å snakke på vegne av Folket.

Sp har, som jeg har skrevet om tidligere, lite politisk til felles med den nasjonalkonservative vinden som feier over verden. Men både Frp og Sp målbærer en grunnleggende skepsis til en sentral elite av politikere, byråkrater og akademikere. Med sin fake news- og nytale-retorikk impliserer de at denne eliten fører folk bak lyset.

Les mer:Hvem tjener på Trump?

Det er minst to grunner til at de bør legge bort denne retorikken. For det første utvanner de begrepene. Om begrepene i seg selv er nyttige, er en annen diskusjon. Noen har tatt til orde for bare å kalle en løgn for en løgn.

Det viktigste er at det ødelegger den politiske debatten å stemple motstandernes fakta og argumenter på denne måten. Argumenter bør møtes med argumenter, ikke med å mistenkeliggjøre motstandernes intensjoner. Politisk debatt er blant annet en kamp om innholdet i begreper.  

«Sentralisering» er et slikt begrep, og en sak som så langt har stått høyt på dagsordenen i valgkampens tidlige fase.

I går la kommunalminister Jan Tore Sanner (H) fram regjeringens proposisjoner om kommunereformen og regionreformen – først på en pressekonferanse og så på KS’ kommunalpolitiske toppmøte.

På KS-møtet ble Sanners presentasjon etterfulgt av en debatt med stortingspartienes kommunalpolitikere – toppet med partileder Trygve Slagsvold Vedum fra Sp.

Sanner mente i sin innledning at større og sterkere kommuner kan bidra til å hindre sentralisering. Han vil forandre for å bevare sterke velferdskommuner. Dette avfeide Vedum som nytale, og mente at kommunesammenslåinger åpenbart vil føre til sentralisering av innbyggere og tjenester.

Etter mitt syn er det gode argumenter for at kommunesammenslåing både kan føre til sentralisering og til å hindre det – uten at noen av dem er nytale.

Sanner pekte på et faktum: Det har i mange tiår, under skiftende regjeringer, pågått en sentralisering av innbyggere i Norge. Det vises blant annet i den såkalte nullpunktmålingen som flere anerkjente forskningsmiljøer har laget for Kommunaldepartementet, for å kunne måle effekter av reformen senere.

Fra 1980 til 2015 økte befolkningen i Norge med 27 prosent, men svært ulikt fordelt. Kommuner med under 3.000 innbyggere har i snitt hatt en 16 prosents reduksjon i folketallet. Kommuner med opptil 10.000 innbyggere har hatt en liten vekst, mens det er et kraftig hopp til de største kommunegruppene, som har vokst med mellom 35 og 45 prosent.

Forskjellen i befolkningsvekst gir også en skjev aldersfordeling. Distriktskommuner har en eldre befolkning, og forskjellen vil øke. I 2040 vil andelen eldre over 80 år være nær 12 prosent i de minste kommunene, anslår regjeringens perspektivmelding. I kommuner med fra 10.000 innbyggere og oppover vil andelen være 6–8 prosent.

Den store sentraliseringen kan ikke stanses med politiske virkemidler. Det er en tung global trend som skyldes grunnleggende endringer i næringsstrukturen. Men den kan bremses politisk, slik Norge har gjort mer enn de fleste andre land. Den distriktspolitiske debatten handler om hvordan det kan gjøres best mulig.

Ett av de sentrale spørsmålene i kommunereformen er om dagens kommuner er blitt for små til å løse sine oppgaver, og ikke minst til å løse de store utfordringene vi vet eldrebølgen vil gi helse- og omsorgstjenestene. Dersom små distriktskommuner går sammen med litt større kommuner, kan de danne sterkere regionale sentre. Slike regionkommuner kan etablere større fagmiljøer, som vil være attraktive for kompetent arbeidskraft og som vil kunne tilby gode tjenester til innbyggerne.

De store, grunnleggende tjenestene – barnehager, skoler, sykehjem – skal ligge nær innbyggerne. Det har så godt som alle de nye kommunene blitt enige om i sine avtaler. Tjenester som folk bruker og er til stede på hver dag, må være desentrale, særlig der hvor det er en viss reiseavstand. Men det kan selvfølgelig skje endringer. Det gjør det hele tiden, også i dagens kommuner. Kanskje kan skoletilbudet bli bedre hvis ressursene samles på tre skoler i stedet for fire, selv om reiseavstanden blir litt lenger.

Tekniske og administrative tjenester kan lettere samles. Mange nye kommuner har avtalt å dele disse funksjonene mellom de gamle kommunesentrene. Det kan fungere, men tilhengerne av reformen bør være ærlige nok til å si at det lettere kan skje en effektivisering og sentralisering av særlig administrative tjenester.

Det kan skje en «liten» sentralisering i slike regionkommuner, av innbyggere og tjenester inn mot kommunesenteret, men også innbyggerne i de tidligere distriktskommunene vil nyte godt av større fagmiljøer og en sterkere kommune.

Men samtidig kan større regionkommuner bremse den «store» sentraliseringen inn mot de største byene. Flere kompetansearbeidsplasser kan gjøre det mer attraktivt for unge å flytte hjem igjen. Det kan også mer ressurser til samfunns- og næringsutvikling – som nesten er fraværende i små kommuner i dag, ifølge nullpunktmålingen.