Mange kommuner fikk færre unge flyktninger enn de hadde sagt ja til, og noen ingen. Dermed ble tilbud som var bygd opp, ikke tatt i bruk. Illustrasjonsfoto: Magnus K. Bjørke

Rammetilskuddets ulempe

Kommentar. Når verden ikke blir akkurat som planlagt, må kommunene da finne seg i at de ikke får kompensert på alle bauger og kanter?
18.5 2017 10:34
Kanskje burde noen kommuner ikke bygget opp tilbudene så raskt, men det var tross alt etter bestilling fra staten.

I starten av fjoråret publiserte Kommunal Rapport ukentlig oversikt over kommunale vedtak om å ta imot og bosette flyktninger, så stor var tilstrømmingen. Da strømmen av tilreisende nådde nye høyder, stilte kommunestyrene opp. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) fikk omtrent de løftene de trengte for å planlegge for en ny hverdag med mye større trykk på bosettingen.

Så stilnet det hen. Flyktningstrømmen stoppet opp. IMDi har fortsatt en god del flyktninger som skal bosettes, men prosessen tar tid lengre tid enn opprinnelig antatt.

Tilbake sitter godt forberedte kommuner som har bygget opp større apparater, leid boliger og ansatt folk for å være klare på best mulig måte til å ta hånd om enslige, mindreårige flyktninger IMDi også hadde anmodet dem å ta imot.

Så kom de ikke likevel.

Dermed er i vi den situasjonen at Kommune-Norge har brukt penger på et behov staten har varslet om, som ikke ble realisert. Ifølge KS brukte 50 kommuner 50 millioner kroner på dette. De fleste regnet nok med at utgiftene ville bli dekket av de framtidige øremerkete tilskuddene som følger med flyktningene.

Saken viser med tydelighet svakhetene i finansieringen av tilbudet til flyktninger. Risikoen er helt og holdent kommunens. Finansieringen via øremerking trer inn først når en flyktning faktisk har flyttet til kommunen.

I denne situasjonen kan vi si at det ville være naturlig at regjeringen dekket utgiftene, slik KS har argumentert for. Særlig siden vi har en regjering som knapt sier nei til noe som helst og som har grepet til oljepenger i en utstrekning som flere og flere økonomer endelig begynner å advare mot.

Regjeringen imøtekom likevel ikke kravet fra KS i revidert nasjonalbudsjett sist uke. Det er beklagelig. Kanskje burde noen kommuner ikke bygget opp tilbudene så raskt, men det var tross alt etter bestilling fra staten. Staten har derfor en tydelig moralsk forpliktelse til å betale gildet.

Jeg forstår godt at KS har tatt kampen for kommunene. Det skulle bare mangle at de ikke viderebringer protestene. Og selv om pengene burde kommet, er det også et paradoks at løsningen som etterspørres fra kommunene, nesten kan leses som et argument for en enda mer statsstyrt ordning.

Er det slik at kommunens aktivitet før flyktningene ankommer, skal defineres av staten, siden de burde betale regningen? I så fall stikk i strid med prinsippet om rammefinansiering, som kommunene også egentlig ønsker.

At mesteparten av pengene kommer som rammetilskudd er bra for Kommune-Norge. Det åpner for lokale prioriteringer og mer effektiv pengebruk, enn om staten skulle styrt.

Samtidig – rammer i stedet for detaljstyring går også ut over presisjonsnivået. Overføringene treffer ikke 100 prosent. Noen kommuner har bedre skatteinngang enn andre, og kommer dermed også bedre ut. Inntektssystemet fanger kanskje ikke opp et spesielt forhold som rammer noen ytterst få kommuner.

På den annen side, noen vertskommuner for asylmottak nøt økonomis godt av at ikke alle plassene ble tatt i bruk. Burde ikke de betalt tilbake?

Vi kan si at bosetting av enslige mindreårige flyktninger er en så spesiell oppgave, at den bør være omfattet av et øremerket og detaljert system. Usikkerhetsfaktorene ved rammefinansiering er prisen å betale for i mest mulig grad å styre økonomien selv. 

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.