Periferipartiet

«Grensen er nådd, grensen er nådd»!

Taktfast lød ropene fra nær 5.000 demonstranter, anført av Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum. Et hav av fakler lyste opp januarmørket utenfor Stortinget. De mente grensen var nådd for en regjering som ikke ville følge opp Stortingets ulvevedtak.

Ulvedemonstrasjonene ved inngangen til 2017 tente gnisten i distriktsopprøret. Folk som opplevde avstand og avmakt, tok bussen til maktens sentrum og sørget for at rikspolitikerne hørte og så dem.

Opplevelsen av avstand og avmakt er blitt styrket av at regjeringen har lagt den ene strukturreformen oppå den andre. Statlige virksomheter omorganiseres i færre og større enheter, for å gjøre tjenestene bedre. Der reiseveien blir lengre til skattekontoret, lensmannskontoret og lokalsykehuset, oppleves reformene som sentralisering som gjør tjenestene dårligere.

Senterpartiet har klart å bruke oppmerksomheten om reformmotstanden ute i distriktene til å aktivere den gamle sentrum-periferi-skillelinjen i norsk politikk – for første gang siden den siste EU-kampen.

Når distriktsinteressene blir viktig for velgerne, er det Senterpartiet som eier den saken og får så godt som hele gevinsten. Fra alle partier får de velgere som nå setter distriktspolitikken høyest. Høyre kan vinne noe på å være motpol som moderne byparti, mens Arbeiderpartiet og andre faller mellom by og land.

Vedum og Senterpartiet hadde god medvind på partimålingene fram til sommeren, men nå kan det se ut til at grensen er nådd også for partiets vekst. I august har oppslutningen sunket noe, men nivået er fortsatt over 10 prosent.

Det spennende er nå om de klarer å holde liv i sentrum-periferi-konfliktlinjen fram til valgdagen. Det kan bli oppmerksomhet om flere konkrete saker langs denne dimensjonen: Nedlegging av 46 skattekontorer fra 1. juni, gjennomføring av politireformen og tvangssammenslåing av kommuner og fylker.

Det engasjementet som er vekket i distriktene, sitter trolig så dypt at det meste vil holde seg fram til valgdagen.

Sentralisering kan være av folk, tjenester og makt.

At folk flytter fra bygd til by har lenge vært en sterk global trend. I Norge har vi ført en politikk for å motvirke denne trenden. Det er bred politisk enighet om målene i distriktspolitikken: Opprettholde bosettingen over hele landet. Det har vi klart mye bedre enn mange andre land.

Sentraliseringsdebatten er uenighet om virkemidler.

Sps kritiserer regjeringen for å bruke sentral makt til å sentralisere statlige tjenester mot viljen til folk i distriktene. Partiet mener det svekker distriktspolitikken og over tid bidra til at innbyggere og næringsliv flytter. Små enheter har gitt gode resultater fordi de gis nær innbyggerne.

Regjeringens mener tvert imot at deres reformer legger grunnlaget for flere innbyggere og mer næringsliv i distriktene. Digitalisering, kortere reiseavstander og større krav til fagkompetanse gjør at strukturer fra 50- og 60-tallet kan og bør endres. Kompetanse bør samles i færre og større fagmiljøer, som likevel skal kunne tilby alle innbyggere gode tjenester.

Det er for tidlig å si hvordan strukturreformene faktisk vil virke over noe tid. Foreløpig er det stor usikkerhet blant innbyggere og politikere lokalt, og en umiddelbar opplevelse av at tjenestene svekkes.

Men som det framgår av temasaken i denne avisa: Arbeiderpartiet har mer eller mindre støttet seks av strukturreformene. Derfor må Senterpartiet også kjempe mot sentralisering dersom det blir regjeringsforhandlinger og fire nye år i regjering.