Tøffere tider i vente

– Hvis Gunn Marit Helgesen ikke tror på det jeg sier, så er det lite jeg kan gjøre med det, sukket Ap-nestleder Hadia Tajik.

Hun havnet i klinsj med KS-lederen om kommuneøkonomi under Arendalsuka ved starten av valgkampinnspurten. Tajik viste til at Ap har foreslått mer til kommunene i sine alternative budsjetter denne perioden. Helgesen ville bare forholde seg til reelle budsjetter fra regjeringen.

Debatten illustrerte at det er mange måter å regne på når partiene skal skryte av hvor mye penger de gir til kommunene for å styrke viktige velferdstjenester som helse, omsorg, skole og barnehager.

De rødgrønne partiene har foreslått å øke kommunenes inntekter med flere milliarder mer enn regjeringen denne perioden. Det har de gjort i sine alternative budsjetter, hvor helheten i partienes prioriteringer, inntekter og utgifter skal henge sammen. Det gjør dem troverdige, men det er likevel enklere å sette opp et budsjett i opposisjon enn i regjering.

Ap foreslo 2–3 milliarder kroner mer til kommunene i kommuneproposisjonen før sommeren. Testen på Aps troverdighet får vi dersom en ny regjering etter valget skal lage et tilleggsbudsjett for 2017.

Den mest reelle sammenlikningen er å se på hva ulike regjeringer og stortingsflertall faktisk har bevilget til kommunene. Fasiten har det tekniske beregningsutvalget for kommuneøkonomien. Deres rapport fra juni gir en god oversikt, som er omtalt i temasaken på midtsidene i denne avisa. Fasiten er kort sagt at den rødgrønne og den blå regjeringen har gitt kommunene omtrent like store inntekter.

Det er et viktig poeng i Aps valgkampbudskap at Høyre og Fremskrittspartiet velger skattelette framfor velferd. Høyresiden kontrer med at skattelette øker veksten i næringslivet og dermed skatteinntektene.

Diskusjonen om skattenivå er knyttet til den klassiske politiske skillelinjen mellom høyre- og venstresiden. Når Ap går til valg på å øke skattene etter de borgerliges skattekutt, er det for å markere en tydelig ideologisk forskjell.

Mange potensielle Ap-velgere betaler sin skatt med glede, hvis den går til å gjøre velferdstjenestene bedre. Problemet med Aps budskap er at få velgere opplever at velferden er blitt så mye dårligere de siste fire årene.

Så langt har ingen partier gått inn for å redusere velferdstjenestene. Det er bred enighet om at kommunenes skal ha nok inntekter til å løse oppgavene de er pålagt. De skal være store nok til å gi kommunene noe handlingsrom, men ikke så sjenerøse at kommunene ikke stimuleres til å effektivisere.

Synet på offentlige eller private løsninger er et mer reelt skille langs høyre-venstre-aksen i dag. Høyresiden ønsker at private aktører skal konkurrere med det offentlige om å drive tjenestene som det offentlige har ansvaret for å tilby. SV og Rødt har hentet sin viktigste valgkampsak fra denne konflikten; kamp mot «velferdsprofitørene».

Men den økonomiske og demografiske utviklingen vil tvinge fram en mer grunnleggende debatt om den offentlige velferden. De historisk høye inntektene fra olje og gass vil falle, samtidig som utfordringene i helse og omsorg vil øke med eldrebølgen.

Både fra høyre og venstre vil kommunene møte større krav til effektivisering og omstilling. Det kan bli diskusjon om økt egenbetaling og også om grensene for hva som skal være et offentlig ansvar. En slik debatt vil sette de underliggende motsetningene mellom høyre- og venstresiden mer på spissen. Debatten er i gang blant politikere lokalt og sentralt, men problemene er ennå ikke så presserende at den beveger særlig mange velgere.