Gullstandard eller gjøkunge?

Noen få kommuner og fylkeskommuner har valgt en annen løsning – parlamentarisme – som fortsatt er å betrakte som en fremmed fugl i landskapet. Hedmark fylkeskommune er i denne gruppen, og har erfaringer med parlamentarisme siden 2003. 

Det har ikke manglet på kritikk mot parlamentarismen som styringsform: Den er kostbar, avgjørelser tas i lukkete rom, engasjerte lokalpolitikere erstattes av profesjonelle heltidspolitikere med stor makt, opposisjonen blir parkert, administrasjonens faglige nøytralitet blir satt under press, og saksdokumenter blir unndratt offentlighet.

Kommunal Rapport er blant dem som har vært tydelige i sin kritikk av sistnevnte moment.

Så: Hvorfor velge et slikt kritikkverdig system?

Som ofte ellers, er virkeligheten gjerne mer sammensatt enn enkle overskrifter tilsier, og det handler om mot til å tørre å bruke de muligheter det gir å vinne et valg.

For en politiker som har visjoner, og vil bruke sin posisjon til å ta politiske veivalg, gir parlamentarismen en gyllen mulighet – og stor fallhøyde. Parlamentarisme innebærer konsentrasjon og synliggjøring av makt og ansvar. Har du ikke lenger tillit, må du gå av. Det er den brutale siden av styringsmodellen, og noe langt mer enn en teoretisk mulighet – det finnes det mange eksempler på.

Begrunnelsen for å gå over til denne styringsformen i Hedmark i sin tid, var et ønske om en vitalisering av folkestyret og av fylkestinget som levende diskusjonsforum. Målsettingen var å utnytte det politiske mulighets- og handlingsrommet bedre, legge til rette for helhetlig og koordinert samordning til beste for utviklingen i fylket, utnytte potensialet for aktiv påvirkning av sentrale myndigheter og styrke rollen som regional utviklingsaktør.

Hvorvidt vi har lyktes i å nå disse målene, vil helt sikkert avhenge av hvem som spørres.

I politisk teori er parlamentarismen beskrevet som en konfliktmodell, mens formannskapsmodellen utgjør en konsensusmodell. Parlamentarismen synliggjør politiske skillelinjer og klargjør det politiske ansvaret. Folkevalgtes innflytelse styrkes kontra administrasjonen. Opposisjonens rolle blir å overvåke og kontrollere fylkesrådets arbeid.

De fleste som har deltatt i politisk arbeid i en formannskapsmodell, og i hvert fall fra opposisjonens ståsted, har vel erfart at konsensus ikke alltid er den mest dekkende beskrivelsen av det som foregår. Det er ikke gitt at det oppnås større enighet selv om både posisjon og opposisjon sitter rundt samme bord. Det er flertallet som rår, åkke som!

Da er det kanskje mer realt å forholde seg til virkeligheten, og plassere ansvar og myndighet på en slik måte at velgerne ikke er i tvil om hvem som står bak beslutningene, og hvem som kan stilles til ansvar for dem?

Ethvert byråd eller fylkesråd er avhengig av en faglig kompetent administrasjon. Forsking har vist at både administrativt ansatte og opposisjonspolitikere er kritiske til hvorvidt administrasjonen opprettholder sin faglige nøytralitet og integritet i en parlamentarisk modell. Fylkesrådet/byrådet er da etter kommuneloven administrasjonssjef, og har ansvar for at sakene er forsvarlig utredet.

Da høres det vel ut som «rådmannsveldet» er en saga blott, eller hvem styrer egentlig hvem?

Fylkeskommuner og kommuner har ansvar for komplekse og tunge fagområder, til dels detaljregulert i nasjonalt regelverk, og administrasjonen besitter uansett avgjørende fagkompetanse.

Dokumentoffentlighet i parlamentarisk styrte kommuner og fylkeskommuner har vært mye omtalt. Sivilombudsmannen mente at praksisen med saksframlegg med vedlegg og sakslister ble unntatt offentlighet fram til fylkesråd/byråd avga sin innstilling, var i strid med reglene i offentlighetsloven, og det samme at fylkesråds-/byrådsnotater ikke var offentlige.

Offentlighetsloven er nå endret, slik at det ikke lenger er tvil om at tidligere praksis er innenfor regelverket. Kritikken mot etablert praksis har vært kraftig, men også ensidig.  Dersom parlamentarisk styrte kommuner og fylkeskommuner måtte forholde seg til den praksis som kritikerne forfektet, ville de ha dårligere forutsetninger for å utøve forsvarlig saksforberedelse enn de øvrige.

Heller ikke i en kommune med formannskapsmodell er interne saksnotater og uferdige saksframlegg offentlige før rådmannen har fremmet sin innstilling. Muligheten for interne drøftinger og vurderinger i en tidlig fase vil i enhver organisasjon måtte få skje uten offentlighet, så også i parlamentarisk styrte kommuner og fylkeskommuner. 

Det er ingen tvil om at parlamentarisme er en krevende styringsmodell. Men, det er samtidig store muligheter for å få gjennomslag for ønsket politikk. Livet som opposisjonspolitiker kan være vel så krevende i en formannskapsmodell som i et parlamentarisk styre. Flertallet rår!

Verken formannskapsmodellen eller parlamentarisk styringsform er perfekt for ivaretakelse av alle utfordringer. Det avgjørende er at begge styringsformer håndteres med klokskap. Med klokskap vil begge kunne representere gullstandarder i det norske folkevalgte demokratiet.