Hotell med mening

Det gamle sykehjemmet i byen var nedslitt og sto tomt i flere år – helt fram til 2013, da en liten gruppe ildsjeler fikk med seg flere lokale byggherrer og overbeviste lokalbefolkningen i området om dette smått utopiske prosjektet sitt: Å forvandle den slitne bygningsmassen til et slags Noahs ark for turister, skapende sjeler med behov for verkstedsplasser, lokale innbyggere som vil møtes og ikke minst, et sted der mennesker på flukt kan få tak over hodet i stimulerende og utviklende omgivelser.

Konseptet er enkelt: Den som bidrar med det han eller hun har av kompetanse, enten det er i kreative retninger eller mer praktisk, kan søke om atelier- eller verkstedlokaler i hotellet. Det finnes faste rom for døgnovernatting og kortere opphold øremerket turister og besøkende til Augsburg, og så finnes det dobbeltrom for enslige asylsøkende og familier med barn. Samtlige hybler, verksteder og fellesområder er innredet med gjenbruksmøbler. Noe fått, noe funnet.

Alle på hotellet spiser måltider sammen, enten man er langtidsbeboer i form av asylant eller bare er innom for en natt eller to. Møter på tvers er en del av hotellpakken.

Dessuten er kjøkkenet godt. Økologisk, med vekt på ferske råvarer. Grandhotel Cosmopolis har åpen kafé med enkel servering, men også et restauranttilbud for den som ønsker en

middag med flere retter. Ofte arrangeres konserter. Iblant er DJ-er innom, det vises film, kunstnerne og håndverkerne som tilhører prosjektet holder forskjellige kurs og workshops, og det finnes en egen beauty parlour for den som har behov for litt ekstra velvære. Frisør, stell av negler, stuss av skjegg. Er man på hotell, så er man på hotell. 

Konseptet gir utvilsomt «spin-off»: Aktivitet og liv i en bydel. Integrering av flyktninger i lokalsamfunnet. Opplæring, arbeidstrening og kunnskapsoverføring gjennom den daglige hotelldriften og de ulike verkstedstilbudene. Møter med forskjellige ressurspersoner i byen. handel, kultur og næring, omgang med forskjellige språk, nye vennskap og nettverk.

I Tyskland finnes det flere liknende tiltak, forteller arkitekt Arild Eriksen i Eriksen Skajaa arkitekter AS. Kontoret holder et masterkurs ved Bergen Arkitekthøgskole (BAS) dette semesteret, der det handler om å finne fram til nye typer boligløsninger som kan gi bedre integrering mellom flyktninger, vertssamfunn og lokalbefolkning.

Eriksen viser til hvordan Berlin per i dag har to aktive såkalte «Sharehouse», eller «delingshus». Et i Kreuzberg og et, opprettet sommeren 2015, i Neukõlln. Sharehouse er utviklet fra et konsept i Sør-Afrika, drevet fram på personlig engasjement, sammen med Kirkens Bymisjon i Berlin. Det første Sharehouse i Berlin rettet seg først og fremst mot løse fugler i byen – uteliggere, narkomane og mennesker som var falt utenfor, mens senteret som åpnet sist sommer gir plass til flyktninger. Derav navnet Sharehouse Refugio.

Deling, deltakelse og fellesskap er kjerneverdiene, og det legges spesiell vekt på enkeltmenneskets talent, interesser og evne til å bidra.

Dette er det verdt å stoppe ved. Her hjemme sitter det nå, ifølge tall fra UDI, omtrent 27.000 mennesker på forskjellige mottak rundt om i landet. Mange er ungdommer og voksne i sin beste og mest arbeidsføre alder. Deres fremste oppgave er imidlertid ikke å være i aktivitet eller bidra, men å vente. Vente, vente, vente – på å få gjennomført såkalte asylintervjuer, og deretter, at søknaden om oppholdstillatelse blir behandlet.

Spørsmålet må være om denne ventetiden kan benyttes annerledes, og om svaret ikke ligger i selve boligkoden. Kan operatører som Hero, Norsk Folkehjelp, norske kommuner, organisasjoner og også stat og regjering la seg inspirere av Tysklands kosmopolitiske hoteller og delingshus, framfor det vi tradisjonelt kjenner som mottak her hjemme? 

Det finnes en hel del flotte eksempler på aktivisering ved norske mottak. Etter hvert også gode initiativer der lokalsamfunn er involvert i forskjellige typer arrangementer: Åpne dager med matlaging og kokekurs. Skikurs. Sykkelopplæring. Svømmekurs. Vaffelsteking og kafé. Diskokvelder. Språkkvelder ved forskjellige bibliotek. Arrangerte besøk ved skoler og universitet. Oppussing av lokaler til eget jentehus – nylig åpnet på Hvalstad Transittmottak i Asker og det beboerstyrte kulturhus Nærlands verden, i tilknytning til Hå mottak på Jæren.

Det som mangler er imidlertid aktiviseringsløsninger med mer permanens, som gir stimuli, deltakelse, læring og integrering på fast, daglig basis, utover et arrangement i uka, måneden eller halvåret, i verste fall. Som det unike norske eksempelet Solheimslien 68, i Bergen. Der bor studenter og unge flyktninger i samme boligblokk og deler fellesrom og fasiliteter. Prosjektet er et forsøk fra 2013 til 2016, men erfaringene er gode, ifølge Husbanken. 

Når regjeringen tviholder på regelen om at asylsøkere som bosetter seg privat, mister bostøtten, bidrar det kun til passivisering. Asylsøkerne kan i realiteten ikke velge noe annet enn tom ventetid på et som oftest slitent mottak i et grisgrendt strøk. Og når Frps politikere snakker om asylanter på mottak som «innsatte», er de på et ravende galt spor. For å få det til å fungere med et økende antall asylsøkere i norske byer og tettsteder, kan man ikke presse mennesker inn på en nedlagt hotell langt til fjells og bolte igjen døra.

Se heller til Grandhotel Cosmopolis, som lyktes i å gjøre et sykehjem om til et dynamisk gjeste- og kulturhus der samtlige gjester og beboergrupper bidrar. Framfor innsatt; tenk ansatt og finn boligløsninger som skaper møteplasser og nye muligheter – ikke passivisering og isolasjon.