En pille er ikke nok

I helse- og omsorgstjenesten snakkes det ofte om ressurser og særlig om mangelen på dette. De fleste som ytrer seg om temaet, mener det er mangel på ressurser i tjenestene, og med det mener de vanligvis at det er for få på jobb til å yte den nødvendige behandling og omsorg.

Før det konkluderes med hvor mange hoder eller hender som skal være til stede, må det vurderes hvordan de som er der, sikres et godt grunnlag for å yte de tjenestene som kreves på en god og forsvarlig måte.

Personalet er den absolutt viktigste ressursen i helse- og omsorgstjenestene. Måten de utfører sitt arbeid på er helt avgjørende for pasientene og brukernes helse og trivsel. Uten personalets kunnskap og ferdigheter er det begrenset effekt av tilrettelagte fysiske omgivelser, fine hager, SPA-anlegg eller pub på sykehjemmet.

Det kreves kunnskap om kompliserte og sammensatte lidelser, evne til kommunikasjon og samhandling og en tilstedeværelse i alt en foretar seg som ivaretar pasientens opplevelse av verdi som menneske.

Hvordan skal så personalet være i stand til å fylle disse viktige behandlingsfunksjonene? Kompetanseutvikling synes å være det mantraet som stadig gjentas. Mer kunnskap skal gi bedre behandling og bedre utnyttelse av ressursene. Ved å gi en «pille» til personalet i form av økt kompetanse, skal pasientens symptomer lindres.

Er det så enkelt? Resultatene fra forskingsstudier på sykehjem tyder på at effekt av ulike opplæringsprogrammer kan måles i form av mindre symptomer og bedre livskvalitet hos pasientene. Å gi «pillen» til personalet ser altså ut til å ha effekt på pasientene.

Det som imidlertid går igjen i disse studiene, er at effekten slår ulikt ut i de ulike avdelingene. Selv med samme program for kompetansehevning, kan en måle ulik effekt hos pasienter på de avdelingene som deltar. Vi ser god effekt noen steder, men lite eller ingen effekt på andre avdelinger, uten at dette kan forklares ut fra bemanning, størrelse på avdeling eller sammensetning av pasientgruppen. 

Å tilføre kunnskap innebærer ikke automatisk at atferden til personalet endres. Det jobbes ofte videre på samme måte som tidligere. For at ny kompetanse skal ha effekt, må hver enkelt ansatt være villig til å revurdere og endre måten de forholder seg til og kommuniserer med pasienten på, samt måten de utfører de praktiske oppgavene på. I personalgruppen må det være vilje og evne til å støtte og veilede hverandre, til å løfte i flokk for å skape positive resultater.

I tillegg kreves at personalet må samarbeide nært med pasientens pårørende.

Effekten av kompetanseheving er også avhengig av forhold på organisatorisk nivå. Økt kunnskap med forventet forbedring av behandlingen må følges opp i form av støtte til personalet.

Personalgruppen er ofte sammensatt av ansatte med ulik utdanning, erfaring og trygghet når det gjelder oppgavene de skal utføre. Noen har behov for å få klare råd fra kolleger og bli vist hvordan de skal yte praktisk omsorg. Noen har mer erfaring, men likevel behov for veiledning for å være trygge i sin praksisutøvelse. Andre igjen bør gis selvstendig ansvar etter delegering av myndighet for at de skal kunne ta i bruk sine egne ressurser og finne arbeidssituasjonen tilfredsstillende.

Denne graderingen av støtte til personalet og fordeling av ansvar er nødvendig for å utnytte de samlete ressursene hensiktsmessig. God kompetanse og personlig egnethet hos ansatte må verdsettes av ledere, og deres rolle i avdelingen må gjøres tydelig overfor resten av personalgruppen.

I mange avdelinger er det kultur for at alle skal gjøre det samme uansett utdanning, kunnskap og egnethet. Mange som har gjennomført videre- eller etterutdanning, melder sin frustrasjon over at deres kompetanse ikke brukes i måten arbeidsoppgaver fordeles på.

At alle på arbeidsplassen gjør det samme, anses som en forutsetning for at alle skal føle seg like verdifulle. Dette er til hinder for at ansatte kan bruke sin kompetanse til beste for pasienter og pårørende.

Alle ansatte har ressurser på ett eller annet område, og det er en lederoppgave å synliggjøre dette og organisere arbeidet slik at alles kunnskap, erfaring og ferdigheter kommer pasientene til gode. På denne måten får tjenesten full valuta for de ressursene som brukes. Da er det å håpe at «pillen» som gis til personalet i form av kompetanseheving, veiledning, støtte og organisering av arbeidsoppgavene har positiv effekt på pasientene.