Norge bør også se til Finland

De nordiske landene har mye til felles. Først tenker man oftest på geografien og den nordiske velferdsmodellen. Men det er mye mer – ikke bare utviklingen og utfordringene for de nordiske samfunnene som helhet, men også for kommunal sektor.

Kommunene i Norden og utviklingen av dem likner hverandre. Men utviklingen går ikke nødvendigvis i samme takt og følger ikke nødvendigvis samme prosesser. Vi er altså like, men samtidig ulike i Norden.

Tenker vi tilbake til 1980- og 1990-tallet, så gjennomførte de nordiske landene frikommuneforsøk etter hverandre, først i Sverige fra 1984, deretter i Danmark, i Norge og til sist i Finland. Målet i samtlige land var å avregulere kommunesektorens oppgaver og fornye kommunens organisasjon. Frikommuneforsøkene ledet til nye kommunelover i de nordiske landene.

Etter det nordiske frikommuneforsøket, er strukturelle spørsmål i form av kommunesammenslåinger blitt aktualisert i de nordiske landene mer eller mindre regelmessig. I løpet av de siste 10–15 årene har man gjennomført kommunereformer først i Danmark og like etter i Finland.

På Island har man også løftet fram spørsmålet om kommunereform i mer eller regelmessige bølger, og antall kommuner er redusert noe siden 2000. Akkurat nå diskuteres reformen nærmest uformelt.

I Sverige har man fortsatt ikke åpnet en bredere diskusjon eller forberedt sammenslåinger. Interessant nok løftes kommunereformen på agendaen i Norge, etter at sammenslåinger i en lang periode ikke var blitt opplevd som særlig ønskelig.

I Norge ser man ut til ofte å rette blikket mot Danmark – dels trolig av historiske årsaker og dels på grunn av følelsen av samhørighet med danskene. Det fikk jeg oppleve da jeg var på arbeidsutveksling i KS i september. Det er forståelig.

Samtidig var det litt overraskende å notere at så mange hadde sviktende kunnskaper om Finland og finske kommuner. Likevel er vi veldig like som land både geografisk og demografisk. Dessuten har vi i Finland erfaring med tilsvarende spørsmål og reformer som akkurat nå er høyaktuelle i Norge.

For reformprosessen i Norge er det en hel del å sammenlikne med og lære av i Finland.

Siden midten av 2000-tallet, da den første strukturreformen begynte, ble antallet kommuner fram til 2013 redusert med 111 som en følge av 67 sammenslåinger i Finland. Flesteparten av sammenslåingene skjedde rundt en sentralt beliggende kommune med stort innbyggertall.

Mange kommuner hadde vært med på flere sammenslåinger. Sammenslåingene skjedde på frivillig basis. Den første strukturreformen inneholdt dog en bestemmelse om at kommunene hovedsakelig har bare to alternativer: Enten slå seg sammen eller inngå i et samarbeidsområde for sosial- og helsetjenesten med «minst cirka» 20.000 innbyggere.

I perioden 2005–2015 ble holdt til sammen 18 kommunale, rådgivende folkeavstemninger. Deltakelsen var høy, vanligvis høyere enn 60 prosent. I over halvparten av folkeavstemningene støttet majoriteten en sammenslåing, og dermed ble dette gjennomført.

I noen kommuner gikk majoriteten imot, men likevel besluttet de folkevalgte å gjennomføre sammenslåingen. Men oftest skjedde sammenslåingene uten folkeavstemning.

De fleste sammenslåingene ble gjennomført i årene 2007–2009, og dermed begynner det allerede å finnes ganske så mye erfaring med reformer i mange kommuner. Det gjør det mulig på lengre sikt å følge hvordan reformen ble gjennomført.

Erfaringene med reformene i Finland viser blant annet at det krever opptil tre valgperioder for å kunne måle effekter av sammenslåingene og for å bedømme hvor godt etablerte de nye kommunene er.

Finlands Kommunförbund har jobbet mye med kommunesammenslåinger siden kommune- og servicestrukturreformen 2005–2012 og kommunestrukturreformen 2013–2015. Kunnskap, informasjon og verktøy for kommunesammenslåinger er blitt samlet og formidlet gjennom spesifikke nettverk, møter, samlinger, håndbøker og undersøkelser gjort i spesielle forskingsprosjekter. Kunnskapshåndtering og forskingsbasert utvikling har vist seg å gi positive resultater selv i disse sammenhengene. Evaluering mens sammenslåingsprosessene foregår er blitt testet i noen tilfeller og regnes som nyttig støtte for gjennomføringen av reformprosessen på kommunalt plan.

Erfaringer fra enkelte finske kommuner der sammenslåinger er blitt gjennomført, oppfølgingen av våre omfattende forskingsresultater, pluss samtidig evaluering, kan gi merverdi selv for den pågående kommunereformen i Norge.

Samtidig har Finland en hel del å lære av Norge. Etter to kommunestrukturreformer, har vi nå en omfattende sosial-, helse- og regionreform på gang. Sannsynligvis kommer vi til å få et selvstyrt regionalt nivå som likner fylkesinndelingen i Norge. Kunnskapsutveksling og benchmarking mellom våre land er derfor viktig begge veier.