Løgn må bekjempes lokalt

Drøye fire måneder er gått siden Drammen kommune hisset på seg hele Presse-Norge fordi kommunen utlyste en stilling som redaksjonssjef og sjef for kommunens nye multimediaredaksjon. Det uttrykte formålet var «å spre de gode historiene og med dem spre viktig informasjon til kommunens innbyggere». Kritikken dreide seg om at kommunen blandet sammen informasjonsarbeid og journalistikk på en utilbørlig måte.

Nå, etter presidentvalget i USA og debattene om falske nyheter og ekkokammere i de sosiale mediene, virker debatten fra august gammelmodig. Sjefene i Drammen kommune var kanskje akkurat like fremtidsrettete som Oslo-byrådet var da de i fjor høst annonserte at de ville dele ut stipendier for å stimulere lokaljournalistikken.

Den gangen var det mangelen på tradisjonell lokaljournalistikk som opptok politikerne. De hadde vært igjennom en kommunevalgkamp i hovedstaden der det bare var to-tre redaksjoner og en håndfull journalister som rapporterte om dem.

I dag er situasjonen for lokal- og regionalmediene enda dårligere. I flere fylker vil NRK i årets stortingsvalgkamp være alene om å ha en systematisk dekning av alle fylkespartienes kampanjer.

Partienes svar på den kontinuerlige svekkelsen av den politiske journalistikken er å bygge opp sine egne informasjonstjenester i sosiale medier. Politikere som snakker til deg på Facebook er etter hvert blitt ganske vanlig.  Når vi nærmer oss valget, kommer antagelig partiene til å lage ting som likner mer og mer på vanlige TV-sendinger.

Store næringslivsaktører går i den samme retningen med et annet utgangspunkt. De erfarer at den tradisjonelle reklamen ikke fungerer så godt, og begynner etter hvert å lage sine egne mer eller mindre journalistiske produksjoner som spres i alle de nye mediene. Konsekvensen av at stadig flere forteller sine egne historier selv, i stedet for å fortelle dem gjennom journalister eller reklamesider i de tradisjonelle mediene, er at det blir ekstremt vanskelig for den enkelte mediebruker å orientere seg.

Enten de er forbrukere eller velgere har de det samme problemet: Det er vanskelig å skille sant fra usant og viktig fra uviktig. Om man ser en helhet eller bare en liten flik av den, er det også nesten umulig å vite. Google, Facebook og de andre som styrer informasjonstilgangen vår på de sosiale mediene, sørger for at vi alltid blir presentert for mer av det samme som vi har interessert oss for før. Det gjelder også for politiske meninger – i de såkalte ekkokamrene dukker det stadig opp nye artikler som bekrefter det vi har lest før.

I dette medielandskapet er det perfekt grobunn for demagoger og populister. En ting er at man kan lyve for velgerne uten å miste anseelse blant egne tilhengere. Enda farligere for demokratiet er det at politikernes alminnelige retorikk i mindre grad enn før blir imøtegått på arenaer der alle velgerne er.

Alminnelig politikerretorikk innebærer at man tegner ganske vridde virkelighetsbilder for å begrunne egen politikk. I en tradisjonell politisk offentlighet er dette helt greit fordi den enes vridde virkelighetsbilde blir balansert mot den andre politikerens virkelighetsbilde, og det blir mulig for velgerne å vurdere begge kritisk.

I de mange adskilte offentligheter på sosiale medier er risikoen derimot stor for at vridde presentasjoner heller blir forsterket – noe som kan føre til polarisering av debatten og mindre toleranse for meningsulikhet.

Det finnes mange svar på hvordan man kan redusere mulige skadevirkninger av denne utviklingen. Ett av dem dreier seg om at det må gjøres mer for å holde oppe alle de arenaene som binder folk sammen på tvers av meninger og andre gruppekjennetegn. Er det et sted det er mulig, så er det i lokalsamfunnene. All erfaring tilsier at folk følger med på nyheter og annonser som angår dem direkte.

Ideelt sett burde mediene selv ha utviklet sterke lokalredaksjoner, som så igjen kunne bli integrert i regionale og nasjonale redaksjonelle produkter. Så lenge det ikke skjer, har lokalpolitikerne et ansvar.

Hvor langt ansvaret strekker seg, vil det alltid være diskusjon om. Dersom Drammen kommune hadde tatt mål av seg til å lage en egen lokal-TV for byen, ville det åpenbart vært galt. Men det kan, under tvil, forsvares at kommunen lager innslag og reportasjer som kan brukes av andre lokalredaksjoner.

Åpenbart forsvarlig er det om en kommune utvikler sin egen lille pressestøttepolitikk – det kan være å bidra med penger, lokaler, annonser – eller rett og slett bare å ta initiativ overfor andre som kanskje kan lage noen arenaer på nettet som alle i kommunen eller bydelen forholder seg til.

Det må rett og slett tenkes nytt i en tid der fire måneder gamle debatter om informasjonspolitikk allerede er utdatert.