Elever ved Hersleb videregående skole i Oslo har bidratt i arbeidet med å skaffe kunnskap om medvirkning og stedstilhørighet. Fra venstre Sadiya Alideq Abdishakur, Dina El-Hor, Boutaina Elaroudi, Aisha Sidiqa, Meriem Mahnin og Havva Yilmaz sammen med assistent og arkitekt Astri Margareta Dalseide. Foto: Karoline Hjorth

Fra skuldertrekk til fullt trøkk

Kronikk. Det er ikke ungdom det er noe galt med når medvirkning ikke fungerer. Det er metodene vi bruker som må endres.
27.2 2017 08:39
Det er på tide å snu bildet av ungdom som vanskelig, utfordrende og fordyrende å involvere i stedsutvikling.

«Det er så vanskelig å få ungdom til å engasjere seg», er et vanlig omkved blant voksne som jobber med medvirkningsprosesser og stedsutvikling. Det stemmer ikke. Det er vi voksne som ikke har prøvd hardt nok.

Gjennom prosjektet Ungdomstråkk, utført av AFI og Rodeo arkitekter på oppdrag for Kommunal- og moderniseringsdepartementet, har vi lært mye om, og ikke minst av, ungdom og unge voksne. Oppdraget var å finne ut hvordan unge i alderen 13–25 år bruker uterom, parker og plasser, inspirert av det digitale, kartbaserte medvirkningsverktøyet Barnetråkk.

Forsking skal gjerne besvare noen vanskelige spørsmål. Hva betyr det å høre til et sted? Hvilke steder er viktige og hvilke er gode å være i? Hvordan skal vi skape flere slike?

I samarbeid med ungdoms- og videregående skole, ungdomsklubber, idrettsforeninger, ungdomsrådet og ulike ungdomstiltak i Gamle Oslo bydel utforsket vi hvordan vi sammen med ungdommene kan lage solid og variert kunnskap om steds- og byutvikling. I fellesskap har vi tråkket, snakket, registrert, tegnet og brodert oss fram til bedre forsking på medvirkning og stedstilhørighet. Ungdommene ble ikke sett på som «forskingsobjekter». Vi dro dem inn i prosessene som medforskere.

Ungdom er eksperter på egne liv og sin bruk av byen og bostedet sitt. De færreste av dem har førerkort eller egen bil, og tar seg naturlig nok oftere fram med miljøvennlig transport – bare det i seg selv burde gjøre dem til en essensiell del av byplanleggingen.

De er dessuten ofte studenter eller i starten av arbeidslivet, og lever rimeligere enn gjennomsnittet, hvilket også kan gi nyttig innsikt.

Med egenutviklete teknikker for å få ungdom i tale på deres egne premisser, der vi vektlegger at det er deres historier som er interessante, og at ingenting er feil, finner vi nye veier inn til dialog og gode samtaler.

Vi ser hvor viktig det er å møte ungdom der de er, det være seg på spesifikke steder eller i ulike kognitive rom. Det finnes opplagt ikke ett verktøy eller én metode som kan gi oss gode svar på hva ungdom ønsker eller trenger, men for dem som ønsker å fylle sin verktøykasse med noen av våre metoder, er konkret veiledning å finne som del av AFI-rapporten Ung og ute (2016).

Vår viktigste oppdagelse er hvor enormt reflekterte og engasjerte lokal ungdom er rundt spørsmål om hvordan vi utvikler byen eller stedet vårt videre. Problemet for unge er at de ikke alltid har de nettverkene som skal til for å kunne kanalisere engasjementet til noe meningsfullt.

Når byer og kommuner planlegger sine uterom, er det ett språk som gjelder, og det er GIS-data. Vi ser på det ensidige behovet for kartbasert materiale i planprosesser som et maktspråk, og vår utforsking videre vil fokusere på hvordan vi, sammen med ungdom, kan oversette deres historier og erfaringer til et språk som planleggere kan ta i bruk.

Mangelen på kunnskap om ungdoms ønsker og behov er presserende blant planleggere i kommunene, og vi fant at lite konkret erfaring med medvirkningsprosesser som inkluderer og involverer ungdom, gir større usikkerhet hos planleggerne. De kommunene som har gjort dette mye, opplever ikke «ungdom» som noe problem.

Vi mener det er behov for et helhetlig rammeverk der man ser ungdoms involvering i stedsutvikling i sammenheng, slik at de både blir del av beslutningsprosesser, nettverksbygging, uttesting og kunnskapsproduksjon.

Vi tror dette er fullt mulig å gjennomføre i kommunene, dersom man tenker og jobber systematisk. Vi foreslår for eksempel at de lokale ungdomsrådene bør ha en nøkkelrolle som koordinerende funksjon, og at det opprettes en nasjonal ombudsmann for uterom.

Ungdomsråd finnes i de fleste kommuner i Norge, men mange steder bør det gjøres en målrettet innsats for å forenkle språk, involvere skoler og heve kompetansen hos dem som jobber som ungdomsrådssekretærer.

Det er på tide å snu bildet av ungdom som vanskelig, utfordrende og fordyrende å involvere i stedsutvikling, til å se dem som det de virkelig er: Vår viktigste ressurs.

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!