Ikke skyld på elevene!

Kronikk. Nesten to skoleårs forskjell i læring skiller de beste skolene fra de svakeste. Det er skolene og skoleeier som feiler, ikke barna.
24.2 2017 08:50
Spørsmålet er ikke om vi skal måle elevenes læring, men hvordan vi skal måle.

Én av kommunens viktigste oppgave er å sørge for at barn og unge lærer å regne, lese og skrive og at de har en trygg skolehverdag. Mobbing og svake skoleresultater reduserer menneskers livskvalitet og mulighet til å klare seg selv og leve gode liv. Det er dyrt for den det gjelder og for samfunnet.

Vi har ikke løst dette samfunnsoppdraget på en god nok måte. Norske elever lærer for lite, og det er store forskjeller mellom skoler og klasser når det gjelder elevenes trivsel og læring.

I Kristiansand har vi tatt konsekvensene av dette. Kommunen knyttet i 2013 til seg noen av landets beste skoleforskere. Målet var å få til en bedre skole, og utviklingen skulle være forskingsdrevet.

Svaret ble en systematisk satsing på læringsmiljøet gjennom FLiK-prosjektet (Forskningsbasert Læringsmiljøutvikling i Kristiansand). Prosjektet er unikt og inkluderer 2.600 ansatte i både kommunale og private skoler og barnehager.

Første steg i prosjektet var å gjennomføre en kartlegging av barnehagebarn og skoleelever. Resultatene var tidvis nedslående og uakseptable. Trivselen varierte stort mellom skoler og barnehager, og det gjorde også resultatene. Forskjellen i læring mellom de beste og de svakeste skolene tilsvarte nesten to skoleår! Det er en uakseptabel forskjell.

Nå begynner prosjektet å bære frukter. Elevene er generelt blitt bedre i lesing, engelsk og regning. Alle lærer mer, også de flinkeste. Likevel er forskjellene mellom klasser og skoler fremdeles for store.

Det tar tid å snu ei stor skute, men det gir resultater når kommunen tar skoleeieransvaret på alvor. Likevel har kommunenes rolle som skoleeiere vært et underfokusert område. Vi som politikere har hatt for dårlig og for lite informasjon om elevenes trivsel og læringsresultater.

I fraværet av kunnskap om output, har suksess i skolepolitikken for mange handlet om hvem som har bevilget mest penger til skolene. Det er et feilspor.

Når avstanden i læring mellom skoler i samme kommune, eller mellom to klasser ved samme skole, er så stor som to skoleår, må vi se på andre forklaringer enn finansiering. Heller ikke elevenes foreldrebakgrunn er en god nok forklaring.

Skolebidragsundersøkelsen og FLiK-kartleggingen har begge vist én viktig ting: Vi kan ikke klage på elevene eller foreldrene. Alle barn kan lære, uavhengig av foreldrenes bakgrunn og sosioøkonomiske status.

Kartlegginger, sammenstilling og bruk av informasjon om skoleresultater er og bør være viktige bidrag til skoleutviklingsarbeid. Dette handler ikke om å rangere elever eller skoler for rangeringens skyld. Det handler om å ta skoleeieransvaret på alvor, om å bry seg om elevene og forsikre seg om at alle lærer. Det handler om å få en mulighet til å endre kurs i skolepolitikken, før det er for sent.

Nasjonale prøver gir en mulighet til å følge elevenes utvikling allerede mens de går i barneskolen. Vi vet at sannsynligheten for at en elev som strever med lesing kan bli god til å lese, øker når tiltakene settes inn tidlig. Da holder det ikke å sammenlikne eksamensresultater i 10. klasse.

Resultatfokus og nasjonale prøver handler heller ikke om mistillit til lærere eller skoleledere. Det gir en mulighet til å se om deres elever lærer mer eller mindre enn elever i andre klasser og ved andre skoler, og forbedre seg.

Når vi kan følge resultatene, kan vi også se hva som virker og hva som ikke virker. Det gir frihet til å prøve nye arbeidsmetoder. Det gir også politikere mulighet til å følge opp om målsettingene for skolen blir nådd – og heve ambisjonsnivået når vi ser at det er behov for det.

Vi har ikke et testregime, men vi er i ferd med å få et forbedringsregime. Bedre kartlegginger og tester gir oss etter hvert kunnskap om hva den enkelte eleven sliter med, og ikke bare at de sliter. Dermed kan resultatene brukes til å følge elevene bedre opp. Men i et forbedringsregime må også prøvene og testene forbedres og utvikles i tråd med at vi får mer kunnskap om hva som er viktig og hva som virker.

Spørsmålet er derfor ikke om vi skal måle elevenes læring, men hvordan vi skal måle. Så må vi bruke åpenhet omkring skoleresultater til å mobilisere elever, lærere, foreldre, politikere og samfunnet til å stille krav og ha forventninger til skolen. Det handler om å ta vårt ansvar som skoleeier på alvor. 

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.