Når bekymring blir diskriminering

I to saker høsten 2016 var dette temaet oppe til vurdering av Likestillings- og diskrimineringsnemnda, som er klageorganet til Likestillings- og diskrimineringsombudet.

I den ene av sakene hadde «alle lærerne på trinnet» bekymret seg over elevens atferdsendring etter at hun kom hjem fra ferie med foreldrene i deres afrikanske opprinnelsesland. I samtaler med helsesøster virket barnet desillusjonert og fortalte om en familiefest under ferieoppholdet hvor hun ble overrakt gaver, men uten at hun forsto hvorfor. Helsesøster la dermed to og to sammen og sendte bekymringsmelding til barnevernet.

Etter nærmere vurdering ble saken avblåst hos så vel barnevernet som politiet. Foreldrene klaget imidlertid til ombudet over at de var blitt diskriminert på grunn av sin etnisitet, og fikk medhold hos både ombudet og nemnda.

I en annen sak hadde to erfarne barnehageansatte under bleieskift observert en «annerledeshet» ved barnets underliv, og meldt dette til barnevernet. I meldingen ble det opplyst om den etniske/nasjonale bakgrunn til barnets foreldre.

Selv om en etterfølgende medisinsk undersøkelse kom til at «annerledesheten» var innenfor normalen, mente likevel både ombudet og nemnda at det ikke forelå forskjellsbehandling på grunn av etnisitet. At etnisitet var nevnt som en del av barnehagens begrunnelse for å kontakte barnevernet, var ikke avgjørende, så lenge familien ikke var blitt behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon.

Hva er så rettesnoren for barnehager og skolehelsetjenesten i slike saker?

Diskrimineringsloven forbyr forskjellsbehandling på grunn av etnisitet med mindre den aktuelle handlingen er nødvendig for å oppfylle et saklig formål og ikke framstår som uforholdsmessig.

I utgangspunktet er det familien som har klaget, som har bevisbyrden for om bekymringsmeldingen innebærer etnisk diskriminering. Ifølge loven gjelder imidlertid såkalt omvendt bevisbyrde; dersom familien kan bevise at «det er grunn til å tro» at det har forekommet diskriminering, snus bevisbyrden. Da blir det opp til skolen eller barnehagen å sannsynliggjøre (bevise) at diskriminering ikke har funnet sted.

For at det skal foreligge forskjellsbehandling på grunn av etnisitet, må man for det første sammenlikne bekymringsmeldingen med den behandling andre (også etnisk norske) familier får når det er mistanke om vold eller overgrep mot barn. Forskjellsbehandling på grunn av etnisitet inntrer først når familien har fått dårligere behandling enn andre sammenliknbare tilfeller, og dette skyldes familiens etnisitet.

Dersom det foreligger forskjellsbehandling på grunn av etnisitet, blir spørsmålet så om handlingen likevel er lovlig fordi bekymringsmeldingen framstår som nødvendig for å oppfylle et saklig formål. I tillegg må den heller ikke virke uforholdsmessig inngripende.

I den nevnte saken fra skolen var spørsmålet om det var nødvendig å sende meldingen før man hadde snakket med foreldrene om det som barnet hadde fortalt i samtalen med helsesøster. Både ombudet og nemnda kom – om enn under noe tvil – til at skolehelsetjenesten burde ha avventet en samtale med foreldrene. Det ble også vist til at det var ingen hast med å reagere, da det ikke var tale om å avverge et mulig overgrep.

Oppsummert så kreves det ikke at kjønnslemlestelse må framstå som den mest sannsynlige årsaken, før en bekymringsmelding sendes. Det må imidlertid foreligge mer enn en vag mistanke basert på generelle omstendigheter. At barnets foreldre kommer fra et land der kjønnslemlestelse blir praktisert, er for eksempel i seg selv ikke nok. I departementets veileder nevnes foreldrenes holdning til kjønnslemlestelse og om barnets søstre er kjønnslemlestet, som sentrale risikofaktorer.

Avveiningen er likevel ikke bare enkel. På den ene side ønsker vi ikke at lærere, barnehageansatte eller helsepersonell skal brenne inne med informasjon som kan avverge eller avdekke kjønnslemlestelse.

På den annen side står individhensyn: Det må foretas en konkret og individuell vurdering, og denne må bygge på noe mer enn en atferdsendring som man med en annen etnisitet ikke ville ha reagert på.

Kommunale arbeidsgivere bør ikke overlate slike vanskelige avveininger helt og holdent til den enkelte ansatte, men bidra med generelle retningslinjer for å sikre at saksbehandlingen skjer i tråd med lovverket på dette området.

Forfatteren er fast medlem av Likestillings- og diskrimineringsnemnda, men synspunktene i teksten representerer kun forfatterens egne.